Kanskje har jeg alltid hatt for høye forventninger til vennskap? Litt rart, egentlig, siden jeg også har vært ganske så sjenert og sosialt forsiktig så langt tilbake jeg kan huske. Og jeg husker ganske langt tilbake, for eksempel til hvordan strupen min ble som en fløyte uten lyd når jeg som femåring prøvde å rope opp mot kjøkkenvinduet til Lisbeth for å få henne til å komme ut og leke, Lisbeth som jeg bare kjente litt og så gjerne ville kjenne bedre, men det var bare å tusle hjem igjen og håpe på at underet skulle skje: at Lisbeth en dag skulle komme slentrende og rope mot mitt kjøkkenvindu med høy og selvsikker stemme.

Eva Tryti er psykologspesialist