Den 7. august ble Gustavo Petro tatt i ed som Colombias første president fra venstresida. Valgseieren – med den afro-kolombianske miljøverneren og advokaten Francia Márquez ved hans side – var et vannskille.

I landet, som forbindes med narcos og parastatlig vold, ble makta vunnet på fredelig og rettferdig vis av en uvæpnet folkebevegelse for endring. Det skjedde på en radikal plattform som lover å grundig ryste den kolombianske politiske økonomien. Der dette er tydeligst, er i den nye regjeringens engasjement for avkarbonisering.

I innsettingsavtalen var Petros ord karakteristisk modige:

«Vi er villige til å gå over til en økonomi uten kull og olje.»

Han fortsatte imidlertid:

«Men det er ikke til stor hjelp for menneskeheten dersom vi gjør det. Det er ikke vi som slipper ut drivhusgassene. Det er det de rike landene i verden som gjør, som bringer menneskeheten nærmere utryddelse, men etter havene er det vi som har den største svampen som kan absorbere disse gassene: regnskogen i Amazonas.»

Her satte Petro fingeren på det viktige dilemmaet som statene i det globale sør står overfor. På den ene sida forårsaker de kun en liten andel av de skadelige klimaendringene. På den andre sida står de overfor de største konsekvensene av at ingenting blir gjort. I stedet for bare å legge skylda på Vesten viser Petro at myndighetene i det globale sør kan lede an i mobiliseringen mot en rettferdig overgang. Planene hans er ambisiøse, blant annet vil han forby nye oljeletingsavtaler. Et slikt forbud vil gjøre Colombia til den største eksportøren av råolje i verden som har gått til dette skrittet.

Uansett hvor beundringsverdige Petros intensjoner er, virker ikke spørsmålet om gjennomføring like enkelt, eller like reproduserbart, for resten av det globale sør. I Afrika er for eksempel 60 prosent av kontinentet uten fungerende strømnett, så på kort til middels sikt er ikke rein energi tilstrekkelig for å dekke behovet.

«Kampen gjelder ikke bare planetens framtid, men retten til å bestemme over denne framtida»

Venstresida er ofte medfølende når afrikanske ledere roper opp om at klimaendringene ikke er deres feil. Argumentet fra mange er at det globale nord bærer ansvaret for å finansiere overgangen til rein energi i det globale sør. Noen populære forslag i denne ånd er blant annet kravet om det som den politiske filosofen Olufemi O. Taiwo kaller «klimaoppreisning». Han argumenterer for at globale, klimabaserte oppreisninger er nødvendige for å kunne oppnå klimarettferdighet og for å unngå en miljøkatastrofe.

I mellomtida hevder de afrikanske statene at de må få utvikle seg slik de vil. Da urbefolkningen i Wild Coast-regionen i Sør-Afrika klarte å forby Shell å gjennomføre seismiske undersøkelser for å lete etter skifergass, avskrev energi- og gruveminister Gwede Mantashe dem som en «utviklingsfiendtlig bevegelse som er på frammarsj og som er veldig selvsikre, veldig ivrige».

En av de involverte gruppene er Amadiba-samfunnet i Øst-Kapp-provinsen i Sør-Afrika, som i over ti år har kjempet mot Transworld Energy and Mineral Resources (TEM), et australsk gruvekonglomerat med sterkt ønske om å få utvinne landets titanforekomster. En felles pressgruppe, Amadiba Crisis Committee (ACC), fører saken mot TEM og står i front for bevegelsen «Right to Say No», mot gruvedrift. Bevegelsen er tydelig – de er ikke imot utvikling. Retten til å si nei innebærer også en rett til å si ja. Poenget er at spørsmålet om hva slags utvikling landet skal ha, må underlegges demokratisk kontroll, ikke overlates til mektige teknokrater.

Dette er en skjult del av den klimakampen som føres av venstresida og andre krefter. Kampen gjelder ikke bare planetens framtid, men retten til å bestemme over denne framtida. Med andre ord retten til å hevde folkesuverenitet. Dilemmaet som bevegelsen for en rettferdig overgang står overfor, er at det trengs en massemobilisering på tvers av hele samfunnet for å kunne gjennomføre de nødvendige strukturelle reformene – en klimapolitikk med støtte i majoriteten av folket. Men demokratiet er i tilbakegang overalt, og det samme gjelder institusjonene som en gang skolerte og organiserte folk – fagforeninger, borgergrupper og til og med nabolagsgrupper.

Det at de politiske elitene i Afrika er vant til å avskrive lokalsamfunnenes forsøk på å forsvare landet sitt som forsøk på å hindre utvikling, bekrefter det voksende gapet mellom dem som styrer og dem som blir styrt. På avstand kan urfolkenes kamp se ut som et bestemt, begrenset tilfelle av klimakamp som har lite påvirkning på skjebnen til den proletariserte majoriteten som har vært avskåret fra sine økologiske eksistensmidler.

Men grunnen til at disse samfunnene utgjør en trussel for staten og den transnasjonale kapitalklassen den opptrer på vegne av, er ikke bare at de er imot gruvedrift og ressursutvinning, men at de krever å få være med på beslutningsprosessen i det hele tatt. Et av de populære slagordene til Amadiba Crisis Committee lyder: «Ingenting om oss uten oss.» De herskende klassene har grunnlag for de sterke motreaksjonene sine – til sjuende og sist er det synet av borgere som slåss for sin sak i politiske diskusjoner som utvider horisonten for hva som er mulig i den kollektive bevisstheten.

Jeg er så heldig at jeg kjenner Nonhle Mbathumba, den anerkjente talskvinnen for Amadiba Crisis Committee. Hver gang jeg møter henne, spør jeg hva som er så unikt med ACC, hvordan de klarer å stå så sterkt imot gruveselskapene når andre samfunn i Sør-Afrika har blitt brutalt knust og overkjørt. Svaret hennes er alltid «organisering». Det er et eksempel for oss alle – å organisere oss, kreve rettighetene våre for å få være med å bestemme over vår felles framtid. Det samfunnet Amadiba vil ha, er et liv der folket har kontrollen, fritt for de dominerende markedskreftene.

Kanskje er dette det mest enestående og inspirerende ved Petros valgsuksess i Colombia. I et land der det breie lag av folket var demoralisert og ekskludert, dukket de plutselig opp og krevde en annen metode og en annen framtid. Det er ingen liten sak at også lederne på venstresida i Chile og Peru kommer fra miljøbevegelser der kampen for urfolks selvbestemmelse har vært et viktig element. De er ikke mot utvikling – men for en utvikling styrt av folket.