Langt ute på den støvete og fattigslige landsbygda i det nordøstlige Brasil står en aldrende mann taus og urørlig foran greinene og jordveggene som skal forestille heimen der han vokste opp.

Luiz Inacio «Lula» da Silva har vært venstresidens presidentkandidat seks ganger, og han satt to valgperioder som Brasils president i årene 2003–2011.

Lula vokste opp i lutfattige kår i landsbyen Caetés i delstaten Pernambouc langt der oppe i nordøst. Da han var liten gutt, flyttet familien mange tusen kilometer sørover til delstaten São Paulo, for å skaffe seg arbeid som var til å leve av. Han ble skopusser, stålarbeider og fryktløs fagforeningsleder under militærdiktaturet mellom 1964 og 1985.

Seinere ble han presidentkandidat for det brasilianske arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT). Etter tre mislykkede forsøk vant venstresiden og Lula presidentvalget høsten 2002.

Det er lett å glemme hvor oppsiktsvekkende Lula er som politisk figur, skriver Rachel Nolan i London Review of Books (23. juni):

«Det er ingen andre ledere i et land av samme størrelse eller betydning, som vokste opp ikke bare i arbeiderklassen, men i rein fattigdom. Biografen John French får fram at Lula lærte å lese da han var ti, at han ikke alltid hadde nok å spise hjemme, at han gikk ut av skolen da han var tolv, og at han kom fra det fattige, stigmatiserte nordøst i landet, med en aksent som gjorde det klart. Klasse og regional identitet var en nøkkel til den politiske suksessen hands.»

I oktober stiller Lula til valg som presidentkandidat atter en gang. 69-åringen leder klart foran sittende president Jair Bolsonaro, med om lag 47 mot 29 prosent oppslutning i målingene.

De store regionene i Brasil er delt mellom blokkene. Venstresiden har kommandoen i nordøst, mens ytre høyre kontroller kvegområdene i vest og områdene i sør. Slaget kommer av den grunn til å stå om de store byregionene i sørøst, og først og fremst regionen São Paulo med nærmere 35 millioner velgere.

For å vinne fram har Lula valgt en utpreget moderat og sentrumsorientert linje denne gangen. Valgfronten «Sammen for Brasil» strekker seg denne gangen fra frihetlige venstreanarkister til konservative på høyresiden. Det viktigste er blitt å trygge framtida for det skjøre brasilianske valgdemokratiet.

Valgslagordet «Kjærligheten vil vinne over hatet» er utpreget konsensusorientert. Samtidig er det ingen på Lulas side i politikken som er i tvil om hvor nettopp hatet kommer fra.

«To tiår seinere er illusjonene og forventningene borte»

Motstander og sittende president Jair Bolsonaro savner bortimot sidestykke i det veritable redselskabinettet som den internasjonale høyreradikalismen har stablet på beina det siste tiåret. Bolsonaros stigende kurve i brasiliansk politikk begynte med at Dilma Rousseff (PT), etterfølgeren til Lula, våren 2016 ble kastet som president et kuppliknende stormløp fra høyresiden i nasjonalforsamlingen. På tilsvarende vis ble korrupsjonsanklager og lange fengselsstraffer klistret på Lula i det føderale politiets anti-korrupsjonsoperasjon «Bilvask».

Resultatet var at Lula, som var den overlegent mest populære kandidaten i befolkningen, ble forhindret til å stille mot den harde høyresiden og Jair Bolsonaro.

Bolsonaros fireårige presidentperiode har vært en nitrist affære, både for flertallet i befolkningen og for natur og klima.

I likhet med i store deler av det republikanske partiet i USA, er Bolsonaro og hans kjerne av evangelisk kristne styrt av selvforherligende forestillinger og forakt for fattigfolk og minoritetsgrupper i befolkningen. Under pandemien framsto Bolsonaro som reindyrket vaksinemotstander, på samme måte som han har blankt har nektet for at av den økende avskogingen i Amazonas er skadelig for klimaet og miljøet.

Den sittende presidenten har også markert seg som anti-demokrat og motstander av det politiske systemet i landet han er valgt til å styre. Gang på gang har Bolsonaro gjort det klart at han ikke akter å akseptere et valgnederlag denne høsten, enda tydeligere og enda mer truende enn i tilfellet Donald Trump i 2020–2021. Han stoler verken på de politiske institusjonene eller det elektroniske valgsystemet i landet.

Regjeringen er fylt opp med høytstående offiserer. Flere ganger har presidenten kommet med utilslørte appeller overfor hæren om å støtte ham i kampen mot sine fiender på den demokratiske arenaen. Foreløpig har han ikke lykkes. Stabssjefen for hæren har tvert imot framhevet valgsystemet som «det sterkeste og mest legitime innenfor demokratiet». Samtidig har over 2000 offiserer undertegnet anti-Bolsonaro-oppropet «Brevet til brasilianere for forsvar av demokratiet» (Le Monde 16. august).

Tankene mine går tilbake til en gresslette full av folk et sted mye lenger sør, og mange år tidligere, enn da Lula sto foran jordhytta i Caetés nå nylig.

Det var en nydelig sommerkveld i utkanten av Porto Alegre, millionbyen helt sør i Brasil, i januar 2003. Vi var en liten flokk skandinaviske deltakere på Verdens sosiale forum som sto og lyttet forgapt til mannen og talen som varte og rakk på et portugisisk vi knapt kunne forstå noe av. Akkurat innsatt i vervet som president, var det Lula som talte til oss og kanskje hundre tusen andre på gressletten den kvelden.

Kraften i språket og formuleringene som så ofte ble avsluttet med et rullende « … do Brasil», var uansett ikke til å ta feil av. Det var heller ikke de utallige forventningene til dem som sto og hørte på. Der og da var det som om en annen verden var mulig.

To tiår seinere er illusjonene og forventningene borte, både på hjemmebane og internasjonalt. Hva det handler om nå, er å redde sivilsamfunnet og folkestyret i Brasil fra rikmannsveldet og den autoritære tvangen som fire nye år med Bolsonaro og høyreradikalisme vil innebære.

Også denne gangen er håpet knyttet til Lula som karismatisk politisk fenomen. Nok en gang er det han som må ut i kampfeltet, reise rundt i det veldige landet der klassefienden truer overalt, og sikre grunnlaget for folkestyret og nye sosiale og økonomiske reformer for alle jordas utslåtte som kommer etter ham.