Det merkelige med kanoniserte bøker er at de på et vis lever to liv. Ett på sidene, det er det du kommer i kontakt med når du leser boken, og så ett utenfor sidene, det er all den kunnskap som sirkulerer om boken i kulturen. Om en roman som Tarjei Vesaas’ «Fuglane», for eksempel, er kunnskapen i kulturen så stor at man egentlig ikke behøver å lese den i det hele tatt for å kjenne den, den har liksom allerede lest seg selv: Tusten Mattis og rugdetrekket, tusten Mattis og søsteren Hege, tusten Mattis og søsterens plutselige tømmerhoggerkjæreste Jørgen som omkalfatrer Mattis’ verden og fjerner grunnen under hans føtter. Ut ifra dette: tanken om to ulike verdensanskuelser som brytes mot hverandre, den poetiske og den rasjonelle, den produserende og den ikke-produserende, med den sistes undergang som en uunngåelig konsekvens. Og så kanskje at Mattis også er et selvportrett av Vesaas, som han etter hvert yndet å si i intervjuer, og i forlengelsen av det, at Mattis er oss alle, som Dag Solstad en gang skrev. Ja, etter mer enn seksti år sentralt plassert i den norske litterære kanon, med alt hva det medfører av kontinuerlig omtale, særlig i skoleverket, som må ha produsert mange tusen særoppgaver om denne romanen, men også på universitetet, hvor ikke få hovedfags- og doktorgradsavhandlinger om den har blitt skrevet, er det ikke urimelig å tenke at fortolkningsreservoaret i «Fuglane» er bunnskrapt. At alt som kan sies om denne romanen er sagt.