Det var et overklart Øyapublikum som strålte, skravlet og steikte seg gjennom seinsommerens musikkhøydepunkt, etter tre lange år.
Det kjentes forbausende selvfølgelig å stå slik igjen – som ett lite hode blant ti tusen andre, tett i tett i tett. Og når man sammen med vilt fremmede mennesker blir til en stor organisme foran noens altoppslukende scenenærvær, er det vanskelig å tenke at all slags strømmekonserter og hybrideventer har særlig verdi i sammenligning. Nei, man må være der sjøl.
