Du kan bla til neste sideBla med piltastene
  • 18. november i år kan vi markere at det er 100 år siden den franske forfatterlegenden Marcel Proust døde. Han er mest kjent for mammutverket «På sporet av den tapte tid», et verk som var så stort at han ironisk nok ikke rakk å fullføre det før han døde. Det gjorde i stedet broren Robert. Som de fleste andre har jeg ikke lest de femten bindene med til sammen 3200 sider. Jeg kunne dratt en vits om at jeg dermed ikke har tapt den tida det ville tatt, men sant å si har jeg sikkert sløst bort mye, mye mer på langt mindre givende gjøremål gjennom livet.
  • Men tittelen har jeg jo som opplyst borger fått med meg, og den falt meg i hu da jeg kunne lese om et SJOKKFUNN på Dagbladet på nett: «Frykter historisk tidstap», var overskriften. Velegnet til å lokke meg til å spandere et klikk. Realiteten skulle vise seg å være både mye mer og mye mindre oppsiktsvekkende enn presentasjonen skulle tilsi.
  • Vi er vant til å tenke at hver dag har 24 timer, som igjen har 60 minutter à 60 sekunder. En jevn rytme, kan man si. Men nei! Nylig har nemlig vitenskapsfolk som studerer jordrotasjonen, notert en fartsrekord: 29. juni i år roterte jorda rundt sin egen akse hele 1,59 millisekund raskere enn 24 timer. Jorda stjal altså 1,59 millisekunder fra deg for noen uker siden, gjennom å rotere raskere. Og ikke nok med det – om dette fortsetter, kan det få «store konsekvenser», kan vi lese. Over tid kan det – om jorda fortsetter å oppføre seg sånn – gjøre at vi må stille om atomklokkene som sørger for riktig tid. Vi kan måtte gjennomføre et negativt skuddsekund (altså som et skuddår, bare at vi trekker fra et sekund, i stedet for å legge til en dag). Og det kan potensielt skape krøll for en del datasystemer, akkurat som Y2K ikke gjorde i sin tid. Men hvor blir den tapte tida av? Kanskje Proust vet?