– Iran er et totalitært presteregime. Det er på tide å kaste det i en søppelbøtte, sier regissør Hazhir Ibrahimi.

På få dager har tre filmskapere blitt arrestert i Iran. Seinest stjerneregissør Jafar Panahi, som tirsdag ble dømt til seks år i fengsel etter en dom fra 2010 for å ha laget propaganda mot iranske myndigheter.

For norskkurdiske Ibrahimi føles situasjonen særlig nær. Som 19-åring flyktet han til Norge etter å ha flyktet fra Iran til Irak som barn. Foreldrene hans var aktive i det forbudte kurdiske frigjøringspartiet i Iran før de måtte forlate landet for egen sikkerhet.

Arrestasjonene den siste tida kommer ikke som noen overraskelse på Ibrahimi.

– Panahi og Rasoulof er dessverre bare to av flere eksempler. Arrestasjoner skjer på daglig basis på alle samfunnsnivåer, sier han.

Selvsensur som strategi

Kulturprodukter er allerede strengt kontrollert av myndighetene.

– For å lage film i Iran må manuset først godkjennes av statlige instanser som filtrerer det for rett og galt, forklarer Ibrahimi.

– Det er mange eksempler på folk som tvinges til å forlate landet fordi de har meninger som ikke passer med regimets agenda, sier han – og lister opp navn som forfatter Abbas Maroufi, som nå bor i Tyskland, og regissør Bahman Ghobadi, som måtte flykte etter å ha vist offentlig støtte til kurderne i Iran.

Ifølge Per Eirik Gilsvik, prosjektleder i filmfestivalen Film fra sør, er det ikke alltid like lett å vite hva «rett og galt» innebærer.

– Det er ikke nedfelt ordrett hva som kjennetegner en godkjent film, sier han.

Gilsvik mener noe av problemet er at filmskapere selv må kjenne etter hva som vil komme gjennom sensuren, uten at de risikerer yrkesforbud eller å bli fratatt passet.

– Det skaper i aller høyeste grad selvsensur.

Ble fratatt passet

Et par dager før Panahi ble pågrepet i forrige uke, ble kollegaene Mohammad Rasoulof og Mostafa Aleahmad arrestert. De hadde tatt initiativ til et åpent brev som ba sikkerhetsstyrkene slutte å slå ned på demonstrasjoner i Iran med vold.

Gilsvik mener filmskaperne har visst hva de har risikert ved å uttale seg.

– Det er modig at de velger å stå opp for ytringsfriheten, sier han og forteller at både Panahi og Rasoulof også tidligere har hatt trøbbel med myndighetene.

Da Rasoulof var invitert som hovedgjest under Film fra sør i 2017, ble han fratatt passet før avreise. Dermed kommer ikke arrestasjonene som lyn fra klar himmel.

– Men det er en trist og tragisk situasjon.

Vil vise filmene

Gilsvik forteller at film lenge har vært den mest eksporterte kunstformen fra Iran.

– I iransk film er den røde tråden ofte menneskelighet. Man får se vanlige iraneres liv, som fortsetter til tross for sensur og vilkårlige regler fra myndighetene.

Iran har en sterk filmtradisjon og regissører som er blitt hyllet internasjonalt i flere tiår, forteller Gilsvik.

– Selv om Panahi har vært i husarrest og hatt yrkesforbud siden 2010, har han klart å smugle filmene sine ut i verden og vist dem på verdens største filmfestivaler.

Myndighetene har på sett og vis godtatt det, fordi det gir en viss kredibilitet internasjonalt, mener Gilsvik. Nå er derimot arrestasjonene et tegn på en stadig strengere linje. Ifølge ham er det viktig å fortsette å vise iransk film.

– Ved å vise fram kunsten deres fortsetter vi å legge press og skape oppmerksomhet, sier han.

I tillegg bør iranske regissører tilbys økonomisk støtte slik at de kan få laget filmene sine uten statsstøtte.

– Denne saken viser hvor viktig kunstnernes rolle er i undertrykte samfunn.

– Et tap for verdensfilmen

– Vi trenger å se hvordan mennesker lever under forskjellige regimer, og det er kunstens kraft å vise hva mennesker har felles, uavhengig av ytre forhold, sier leder i Filmforbundet Elisabeth Sjaastad.

Hun sier situasjonen er svært alvorlig.

«Denne saken viser hvor viktig kunstnernes rolle er i undertrykte samfunn»

— PER EIRIK GILSVIK, PROSJEKTLEDER I FILMFESTIVALEN FILM FRA SØR

– Om Panahi nå faktisk må sone seks år i fengsel, er det et stort tap for verdensfilmen.

Film er et spesielt utsatt kunstfelt i autoritære stater fordi det er et høyprofilert medium med stor påvirkningskraft, sier Sjaastad.

– Derfor blir filmskapere også en skyteskive når man skal kneble motstemmer.

– Hva kan den norske filmbransjen gjøre for å støtte iranske filmarbeidere?

– Vi må gi tydelig beskjed til våre myndigheter om at de må legge press på kanalene de har inn til det iranske regimet.

Forrige gang Panahi ble dømt, ble straffen på seks år omgjort til noen måneder.

– Kanskje kan man klare det igjen om man retter nok oppmerksomhet dit, sier Sjaastad.

Stadig strengere

Sindre Tollefsen, kommunikasjonssjef i Amnesty Norge, har sett at man tidligere har fått gjennomslag for løslatelse av enkeltmennesker ved å legge internasjonalt press på myndighetene i Iran.

– Særlig det norske utenriksdepartementets arbeid gjennom diplomatiske kanaler har flere ganger hatt effekt på enkeltskjebner, sier han.

Tollefsen sier at ytringsfriheten i Iran har vært under særlig stort press de siste årene.

– Vi ser alt fra grotesk voldsbruk mot tenåringer som går i demonstrasjoner, til folk som blir henrettet på gata av sikkerhetsstyrkene.

– Det er et regime som ikke skyr noen midler for vold og makt for å holde befolkningen nede. Det er vanskelig å få øye på positive tendenser slik situasjonen er nå, sier han.

Regissør Ibrahimi er enig i at det står dårlig til med ytringsfriheten i Iran og viser til en hendelse han husker fra direktesendt iransk tv under koronapandemien.

– En veldig kjent iransk skuespiller, Amir Hossein Rostami, kritiserte myndighetenes koronahåndtering da direktesendingen plutselig ble avbrutt av en svart skjerm, sier Ibrahimi.

Programlederen kom tilbake uten gjesten noen minutter seinere med en kunngjøring om at meningene ikke passet programmets politikk.

– Det er virkelig så ille det står til i Iran, sier han.

– Filmskapere i Iran har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg virkeligheten, men samtidig fortsette å være kritiske i håp om å skape endring, sier Ibrahimi.