Teoribaserte botemidler brukes nå for å hindre at samfunnet faller offer for nyliberalismens egen fallitt. Så klart. Mest hører vi om renteheving fra sentralbankene. Det er likevel ikke kun sentralbankene som går på repeat – også Verdens handelsorganisasjon (WTO) har hakk i tiltaksplata.

I juni, samtidig som de første drastiske rentehevingene kom, ble nyliberale skrivebordsteorier satt ut i livet under organisasjonens toppmøte. Kanskje ikke sjokkerende, da WTOs hovedmål er å tilrettelegge for handel mellom land via handelsfasilitering – som betyr liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering.

WTOs første toppmøte siden 2017 hadde en rekke nye (og gamle, men forsterkede) utfordringer på menyen: matusikkerhet, miljøkrise, pandemihåndtering og overfiske – utfordringer som jo har understreket at hele den globale økonomien selv er i krise.

Generaldirektøren ville finne løsninger i lukkede rom. På gangen sto majoriteten av landene, også Norge. At noen trodde en av hovedrolleinnehaverne i å rigge oss til usikkerhet gjennom regler som sementerer den globale nyliberalismen, var løsningen på utfordringene den selv skaper, er i beste fall naivt. I verste fall er det farlig.

«Nyliberale skrivebordsteorier settes ut i livet»

Selv om en pakke med dårlige avtaler ble levert, vil WTO aldri levere løsningene vi trenger. Verken de vedtatte avtalene eller det eksisterende regelverket er egnet til å løse problemene vi står i. De globale krysskrisene er ikke kun en løs skrue i systemet som må skrus til med liberaliseringsnøkkelen.

Teorien og reglene som befester den globale økonomien, makter ikke å romme langsiktig tenkning og kalkulere for risiko. Det kalkuleres kun for aktivitet i det perfekte markedet. Når markedet ikke er perfekt, er løsningen et forsøk på å skape det. Med feil medisin (mer intense former av det som skapte problemene) skaper vi kun mer usikkerhet. Slik er den nyliberale sjokkdoktrinen – den vitnet vi også etter finanskrisa. Da så vi likevel mindre bevegelse i WTO.

Et stillestående WTO er å foretrekke over et WTO med nyliberale startkabler. Ofte ønskes et utfall av multilaterale forhandlinger, men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Som regel er avtaleforslagene en ekspansjon av nyliberal frihandelspolitikk – som betyr mindre handlingsrom for blant annet matsikkerhet. Etter toppmøtet har WTO-reglene ytterligere ekspandert langt utenfor sin kompetanse for å legge til rette for grensekryssende handel, og er heller delaktig i å radere muligheter for å finne løsninger for krysskrisene. Derfor motsatte en rekke land og internasjonalt sivilsamfunn seg avtaleforslagene. Analysene var grundige, men budskapet enkelt: Vil forslagene løse de problemene vi må løse? Nei. Om noe, vil de innskrenke handlingsrommet til å begrense dem – og skape nye kriser. Våre krav var derfor: «Ingen avtaler er bedre enn dårlige avtaler.»

Men forhandlerne,også de norske, hadde en annen holdning: «Noe er bedre enn ingenting». Noe innenfor storselskaper og geopolitiske kampers høyborg blir dog det bestes fiende.

I kampen for å få gjennom noe startet andre land en syndebukk-kampanje mot India, som ble beskyldt for å «blokkere» framgang. Men India sto kun fast ved krav om leveranser på lovnadene de andre landene ga for lenge siden. Det var krav som vil utvide lavinntektslandenes bestemmelsesrett over egen utvikling og matsikkerhet. I stedet så India seg nødt til å bukke under for presset fra EU, Storbritannia, USA og flere. Til slutt lot de gavlen banke gjennom avtaler som styrer oss videre på feil kurs.