«Kjent palestinsk journalist dør, 51 år gammel.»

11. mai ble Al Jazeeras stjernekorrespondent Shireen Abu Akleh skutt og drept av den israelske hæren i Jenin på Vestbredden.

Men slik ble mordet omtalt i The New York Times. Som om det var et astmaanfall.

Under begravelsen mistet de nesten kista hennes i bakken, «på grunn av sammenstøt», forklarte BBC. For det er vel det man sier når politiet plutselig stormer inn i en kirke, og banker opp sørgende, er det ikke? Sammenstøt.

Amnesty International avslørte hendelsene bak mordet ved å geolokalisere tv-teamet og gå gjennom alle opptak, alle lyder, alle spor, og ved å lete opp hvert eneste vitne, fordi Shireen Abu Akleh ikke bare ble truffet – hun ble siktet på. Hun ble ikke drept – hun ble henrettet.

The New York Times og mange andre medier publiserte både den palestinske og den israelske versjonen av det som skjedde. Side ved side, på lik linje. Er det slik mediene også burde ha dekket covid-19? Med en virolog ved siden av en person som påstår at viruset forårsakes av 5G? Skulle de fått et avsnitt hver, helt upartisk?

Overfor israelerne og palestinerne er alle regler avlyst. All moral.

Du kommer trolig ikke til å få lese stort om de andre som har dødd eller blitt såret de siste dagene, eller månedene. Nylig bombet Israel Gaza fordi Hamas skjøt raketter mot Ashkelon; fordi hæren drepte tre tenåringer på Vestbredden; fordi en arabisk-israeler knivstakk en israelsk jøde; fordi hæren skjøt en mann i Ramallah. Du skjønner. Der vi er nå, finnes ingen ende i sikte.

Uansett hvor ubehagelig det er å innrømme det, ligger problemet imidlertid nå aller mest på palestinsk side. President Mahmoud Abbas er 87 år, han har store helseproblemer, og ingen planer om å gå av. Hamas og Fatah kan ikke utstå hverandre; det siste valget ble holdt i 2006 og parlamentet var sist samlet i 2007. Selv om de hadde vært villige til å forhandle, har Israel ingen å snakke med.

Fram til i går var alt likevel annerledes. I et intervju som ble diskutert i månedsvis i Israel – delvis fordi dette var hans første intervju noensinne – foreslo Hamas-leder Yahya Sinwar en langvarig våpenstillstand. Nå lover han krig. Og israelerne svarer: Der kan du se, ingenting har forandret seg!

Så hvorfor ombestemte Sinwar seg? Jo, nettopp fordi ingenting har forandret seg.

Gaza har vært beleiret i femten år. FN sa at området ville være uegnet å leve i for mennesker innen 2020. Nå er vi i 2022. Det er ikke engang drikkevann der lenger. Bare saltvann. Sjøvann.

Og et selvmord hver tredje dag.

«Med Ukraina og talløse andre kriser har ingen tid til israelerne og palestinerne. Vi blir tross alt fortalt at det ikke har skjedd noe nytt»

Likevel leser du ikke noe om det i avisene. Med Ukraina og talløse andre kriser, har ingen tid til israelerne og palestinerne. Vi blir tross alt fortalt at det ikke har skjedd noe nytt.

Men det er ikke sant. Ikke i det hele tatt. Palestina er et symbol for araberne, men også for oss andre. Det er symbolet på internasjonal solidaritet, og på felles mobilisering for felles verdier. En av dagens mest toneangivende aktivister er Mohammed el-Kurd, som vokste opp blant aktivister i Jerusalem. Som barn var han med i mange dokumentarer, med sin flytende engelsk, mens han lærte seg litt hebraisk sammen med israelerne. Nå snakker han ikke med israelerne. Han snakker heller ikke med utlendinger. Det gjør heller ikke Ahed Tamimi. Husker du? 16-åringen som klappet til en soldat. Og som ble vår heltinne.

Vi var visst ikke hennes helter. Hun ville aldri snakke med oss.

Som de fleste unge aktivister.

Hvorfor? Fordi vi ikke bare er ubetydelige – vi er farlige. Prosjektene til mange av våre ikke-statlige organisasjoner er kontroversielle og med uviss effekt, der midlene for det meste brukes til lønninger, og aller mest til det de kaller «kommunikasjon»: å søke etter flere midler. I tillegg ender vi opp med å tappe sivilsamfunnet. Våre landssjefer kommer fra andre land og erstatter palestinerne. Som bare må utføre det andre fra et annet sted har bestemt. Og hva med journalistene? De stemmeløses stemme? Uten dem ville vel verden aldri kjenne til urettferdighet og overgrep? Det uroligste området av Jerusalem er nå Sheikh Jarrah, som overtas av bosettere, hus for hus. Det samme stedet som konsulatene og de ikke-statlige organisasjonene holder til. Området der de vestlige innflytterne bor. De trenger ikke avisene for å vite hva som foregår. De får tåregassen inn gjennom vinduene.

Men de står bare og ser på. De sier ingenting.

Det er derfor palestinerne ikke bryr seg om oss lenger.

Som kurderne, som syrerne. Som irakerne. Som afghanerne.

Palestina er fremdeles et symbol, ja. Men på vårt overherredømme. Og på vårt fall.

På den dype motviljen mot oss.

FNs generalforsamling fordømte invasjonen av Ukraina med en resolusjon som ble vedtatt med 141 stemmer mot 5. Og vi listet sarkastisk opp de statene som var imot: I tillegg til Russland var det Belarus, Eritrea, Nord-Korea og Syria. Men det som er virkelig teller, er alle som avsto fra å stemme. Blant andre Kina og India, som har et sammenlagt innbyggertall på over halvparten av verdens befolkning. Pluss De arabiske emirater og Sør-Afrika. Og Brasil, som forholdt seg nøytral. Hele den ikke-vestlige verden.

Jeg er i Ramallah nå. Leser arabiske aviser. Og alle overskriftene dreier seg om Jemen. Og om Syria. Så er det Etiopia. Og hvetekrisa.

Ukraina er nevnt med noen få linjer i nederste høyre hjørne. I seksjonen: Imens i Europa.