Reklamekampanjer om norsk oljeproduksjon som «renere» enn i andre deler av verden, omstiller ikke verden til mer fornybar energiproduksjon.

Equinor har den siste tiden kjøpt helsides annonser i flere av landets største aviser, for eksempel i Klassekampen 14. juni. Der forteller oljeselskapet oss at statsminister Trygve Bratteli «snakket om miljøhensyn og sterk statlig styring. Og ikke minst viktigheten av sentrale prinsipper for å styre olje- og gassvirksomheten», ved åpningen av Norges første oljefelt.

Equinor vil minne om hvor viktig «de ti oljepolitiske bud» har vært for norsk oljepolitikk.

De «ti oljebudene» er hovedkonklusjonene i innstillingen til Stortingets utvidede industrikomité fra 1971, og var langt forut for sin tid. De har vært et sentralt grunnlag for styringen av norsk petroleumspolitikk, fungert som et vern for norske interesser mot utenlandske interesser og satte ambisiøse mål om norsk industriell utvikling.

Det er på tide å oppdatere «oljebudene» til å reflektere dagens virkelighet: De inneholder ikke ett ord eller en setning om klima eller global oppvarming.

Riktig nok nevnes natur og miljøhensyn. Men det nye aktuelle spørsmålet er hvor grensen for oljeindustrien må settes for å beskytte vårt felles klima. Et stabilt klima er en forutsetning for økonomisk stabilitet.

En oppdatering av budene må se helheten i norsk industripolitikk på nytt og begrense hvor mye av landets ressurser oljeindustrien kan bruke i utbyggingen av stadig nye olje- og gassfelt.

Industriell kapasitet, kompetanse og investeringer må framover gå til rask energiomstilling og utviklingen av nye grønne arbeidsplasser. Bransjen evner ikke selv å gi noen objektiv vurdering av hvilke olje- eller gassfelt som kan komme i konflikt med hva klimaforskningen forteller oss, og hvilke andre satsninger vi heller må prioritere for å sikre sunn utvikling av økonomien på veien mot nullutslippssamfunnet.

Spørsmåletom hvordan vi skal klare å bremse veksten i verdens energiforbruk, samtidig som vi kutter utslipp og legger om til fornybar energi, utfordrer hele vårt økonomiske system.

Equinors egen plan er å borre til siste dråpe, på tvers av all klimaforskning og mot anbefalingene til Det internasjonale energibyrået.

Selskapet forsøker å selge en teknologisk visjon om å «levere energi til samfunnet med lavere utslipp».

Visjonen kan være skadelig for nødvendig omstilling, den kan lure oss tro at vi bare kan fortsette som før – og står slik i veien for frigjøringen fra fossilenergi innen karbonbudsjettet er tømt.

Klimautslippene fra forbrenning av olje- og gass forsvinner ikke selv om oljeplattformer går på havvind. Mer olje og gass er ikke løsningen på global oppvarming.

Det trengs sterk politisk styring for utslippskutt i alle sektorer, energisparing og økt produksjon av fornybar energi, skal vi utvikle, ikke avvikle, norsk industri. Vi må integrere klimapolitikken i industri- og energipolitikken.

Det vi tjener på olje og gass i dag, veier ikke opp for de store uoversiktlige kostnadene dagens klimagassutslipp vil påføre oss i årevis fremover i form av tørke, flom, skogbranner og ekstremvær.

Vi trenger nye industripolitiske bud, som løfter blikket forbi oljebransjens kortsiktige horisont.