Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Radka Toneff huskes som en mørkets sanger. I virkeligheten var hun et komisk talent, mener vennene:

Trekker fram lyset i Toneff

TALENT: – Jeg tente at det var forferdelig om ikke mange skulle bli oppmerksomme på talentet hennes, sier Jon Eberson om Radka Toneff. De to spilte sammen i Radka Toneff Kvintett på 1970-tallet. FOTO: PAUL OWESEN, NTB

I dag er det 70 år siden jazzikonet Radka Toneff ble født. Det brant for henne, husker Sidsel Endresen.

Idet de fem går av scenen, bryter salen ut i rungende, taktfast applaus. «Siden dere ber så pent,» sier Radka Toneff smilende etter å ha plukket opp mikrofonen for en siste låt, «så skal vi gjøre en ballade til slutt.»

I julidagene som følger, kårer landsdekkende aviser Toneff til landets nye stjerne og festivalens soleklare høydepunkt. Tv-opptaket av konserten sendes snart i full lengde i beste sendetid på NRK.

Da Radka Toneff plukket opp mikrofonen for en siste låt på Kongsberg jazzfestival i 1977 – konserten som huskes som hennes absolutte gjennombrudd – var det for å synge låta «Don’t Weep for the Lady».

Don’t weep for our lady

She wouldn’t want it that way

Fem år seinere, i slutten av oktober 1982, leiter et knippe venner etter henne langs veiene på Bygdøy i Oslo. 22. oktober melder VGs Knut Borge: «Farvel, Radka …»

I dag er det nøyaktig 70 år siden jazzsangeren ble født, 25. juni 1952.

Stemmen i trappa

«Kaffen er klar!»

Første gang Arild Andersen hørte Radka Toneffs stemme fra en kjellertrapp på Lille Frøen i Oslo, var hun et ukjent navn, også for ham.

Det var tidlig på 1970-tallet, og bassisten øvde i kjellerstua til Jon Balke, som han spilte med på den tida.

– Hva i all verden slags stemme var det? tenkte jeg. Den var så veldig spesiell. Og så kommer Radka inn døra, sier Andersen.

Da hadde hun allerede spilt en del konserter på jazz- og bluesklubben Club 7 i Vika i Oslo.

Musikken hadde hun med seg fra barndommen.

– Mora til Radka, som jobbet i Utenriksdepartementet, greide å få faren hennes, som var bulgarsk, over til et vestblokkland, men med en ganske dramatisk historie. Det første han kjøpte i Norge, var et piano, sier Andersen.

Toneffs far var folkesanger – og ville at dattera skulle bli klassisk pianist. I stedet begynte hun med rhythm and blues, forteller Andersen.

– Hun spilte i band på Kolbotn og vanket på Club 7. Det finnes noen innspillinger hvor hun spiller med bluesmusikere. Hun hadde den bulgarske 7/8-rytmen medfødt, sier han.

Kjellerorkester

Jazzpianist Jon Balke hadde allerede kjent Toneff i mange år den dagen kaffen var klar i kjellerstua hans.

– Vi hadde på en måte vokst opp sammen. Vi var i et miljø av unge amatører som spilte i diverse kjellerorkestre og fant hverandre i klubbmiljøet i Oslo og gradvis utviklet oss som profesjonelle, sier Balke.

Balke-brødrene, Toneff og jazzgitarist Jon Eberson ble et band, Unis. De spilte, øvde, skrev musikk, forteller han.

– Jeg husker det som en veldig kreativ tid.

Jon Eberson husker at det framsto avgjørende å «få Radka fram i lyset».

– Jeg tenkte at det var forferdelig om ikke mange skulle bli oppmerksomme på talentet hennes, sier han.

Balke og Eberson spurte Espen Rud og Arild Andersen om å bli med.

– Det var utgangspunktet for Radka Toneff Kvintett, sier Eberson.

– Da «Ebers» og Jon Balke spurte om jeg kunne være med på å lage et komp for henne, sa jeg selvfølgelig ja, sier Andersen.

Møtet med ham ble definerende for Toneff. De spilte sammen gjennom hele 1970-tallet, og i begynnelsen var det hans navn som fikk kvintetten inn på scener. I flere år var de også kjærester og bodde i et hus på Fjellhamar.

– Der var det musikk hele tida. Radka hadde kjøpt et flygel, og vi hadde øvingene der. Vi lyttet til musikk høyt og hadde testpressing til «It Don’t Come Easy» i kjellerstua. Det var stadig folk innom, sier Andersen og ler:

– Radka hang opp en plakat: «Ta av dere på beina, det er jeg som vasker her!»

– Jazz var litt sært

Visesanger Ole Paus hørte Radka Toneff første gang på Club 7 i Oslo.

– Det var et eller annet veldig rart rundt henne, en aura, da hun sang. Hun var noe helt for seg selv, sier Paus da Klassekampen ringer.

ALL IN: – Radka var alltid all in, engasjert i det hun gjorde, og det hører du, sier Sissel Endresen. FOTO: Per Husby, Oslo Jazzfestival, Svein Christiansen

Han var god venn med Arild Andersen, og på den tida var Andersen og Toneff et par.

– Club 7 var miljøet over alle miljøer. Jeg vanket ikke så mye der, men var innom iblant. Det var en sånn sentral hvor folk kom og gikk, noen veldig begavede, andre for å få litt oppmerksomhet. Det var mange litt fortapte folk som kom dit, sier Paus.

Andre var på vei et sted.

– Radka og Arild var sånne, sier han.

Og i 1977 ville de gi ut plate. Selv var Paus «lei av å vente på folk» og hadde starta eget selskap: Zarepta.

– Dette med jazz var litt sært på den tida, så det var ikke noe plateselskap som ville gi dem ut. Arild og Radka spurte om jeg kunne gi det ut, og det ville jeg gjerne.

Toneff var tørst etter nye måter å bruke stemmen og musikken på, mener han.

– Det hun gjorde, var innmari lekent og varmt. Det er en helt utrolig tilstedeværelse i musikken hennes.

Kvintettens debutplate ble «Winter Poem». Den ble spilt inn i løpet av to dager.

– Jeg husker at vi lo veldig mye. Radka var veldig morsom, hun laget barnefortellinger – var det til noen tantebarn? – ikke liksom-morsomme, men grunnleggende morsomme, sier Paus.

Det var umulig ikke å bli glad i henne. Det er i alle fall slik Paus husker det.

– Jeg var veldig heldig som hadde de årene med henne og Arild. For meg er det de viktigste årene jeg har hatt, tror jeg. Gjennom de to ble det plutselig mulig for min egen del å gå lenger – de gikk helt egne og ugåtte veier. Jeg skylder dem begge veldig mye.

«Detektimen» fredag kveld

<PARAGRAPH style="Tekst start">Radka Toneffs kvintett ble lagt merke til, og snart fikk de spille på de virkelig store scenene.

På en vanlig torsdag på midten av 1970-tallet var det 13 steder bare i Oslo som hadde jazzmusikk, og hver høyskole og folkehøyskole landet rundt hadde egne jazzscener, forteller Andersen.

– Da kunne vi gjøre ti konserter på strekningen Bergen–Ålesund – nå kan man kanskje gjøre to på den ruta, sier Andersen og ler.

«Der andre ser opp til henne som et ikon, var hun også en ung sanger som hadde sitt å streve med»

JON BALKE, JAZZPIANIST

– Med bandet til Radka var det nesten som popmusikk: Det var utsolgt overalt når vi kom. Hun vakte en veldig oppmerksomhet. Til og med med et jazzrepertoar var vi populære. Vi plukka med oss alt som var av steder å spille, og kjørte rundt i en folkevognbuss med instrumentene.

– Hvorfor tror du dere ble så populære?

– Det var Radka, hennes formidling av tekst, hennes stemmebruk. Og det var et rimelig ålreit komp også, faktisk.

På turne opplevde de strømbrudd og bensinaggregater som dreiv forsterkerne, og pianoer som angivelig var i topp stand, men som viste seg heller å være nymalt enn nystemt.

– En gang vi skulle spille på finnmarkskysten, var flygelet så ustemt at det var totalt ubrukelig. Så ble jeg med arrangørene hjem til en familie som satt og så på «Detektimen» en fredagskveld, og vi lempet pianoet inn i en buss og kjørte det gjennom tjue minusgrader til et varm konsertlokale. Da var selvsagt også dét helt ubrukelig, så vi avlyste konserten og turte ikke gå ned i hotellet igjen før dagen etter, ler Andersen.

Et uavsluttet prosjekt

I 1979 sluttet Jon Balke i Radka Toneff Kvintett. De ville, som det så ofte er, forskjellige ting med musikken. Etter hvert kom Steve Dobrogosz inn i gruppa, som Toneff spilte inn sitt siste album med, «Fairytales», i 1982.

For Toneff var neste steg å ta fullstendig kontroll på musikken, mener Balke.

– Det var en lang prosess, men på slutten, like før hun døde, hadde hun utviklet noen ideer om nye samarbeid, utenfor trio- og sangerinne-formatet, sier han.

I den siste tida var Toneff på søk, husker Balke.

– Hun ville utvikle sitt eget materiale, skrive alt selv, ta rolla som bandleder fullt ut. Det var en prosess hun var inni, sier Balke.

– Hva vil du at skal huskes med henne nå?

– Alle har sin egen opplevelse av det hun har spilt inn. Men der andre ser opp til henne som et ikon, var hun også en ung sanger som hadde sitt å streve med. Sin tvil. Sine ups and downs. Det er så lett at en sånn person blir glorifisert inn i en helt urealistisk opphøyet versjon, men i virkeligheten strevde hun med alt som enhver annen sanger som skal stå foran på en scene, strever med.

– Det sitter i ennå

En natt i slutten av oktober, bare et par måneder etter utgivelsen av «Fairytales», ble Toneff funnet død i et skogholt på Bygdøy. Arild Andersen husker det som et sjokk.

– Det fikk store ringvirkninger. Sånn opplevde i alle fall jeg det. Det var sjokkartet. Satt i lenge. Det sitter i ennå, sier han.

«Hun var veldig raus, varm, veldig morsom. Vi lo forferdelig mye»

Toneff ble funnet død med en blanding av piller og alkohol i blodet. Det var, mener Andersen, et tydelig rop om hjelp, som endte tragisk.

– Bildet av at hun var så mørk og destruktiv, er feil. Hun kunne være mørk til sinns, men i det store og hele var hun veldig lys, morsom og humoristisk, sier Andersen.

– Det syns jeg havnet i bakgrunnen. At hun kunne være seriøs og tankefull, ble noen ganger oppfattet som depresjon. At hun hadde tungsinn, er liksom blitt stående som en måte å beskrive Radka på.

Sans for poesi

En av de siste som arbeidet med Toneff, var jazzsanger Sidsel Endresen.

Begge spilte i gruppa Darlings, som deltok på Melodi Grand Prix i 1981.

– Det året Radka døde, hadde vi begynt på et eget samarbeid, der Radka skrev låtene. Vi lagde noe materiale. Det lå noen jobber i kjømda. Men det rakk vi jo aldri å få gjort noe med, sier Endresen.

Kjemien og samarbeidet dem imellom var «fabelaktig bra», sier hun.

– Vi likte hverandre musikalsk. Hun var veldig raus, varm, veldig morsom. Vi lo forferdelig mye, sier hun.

– Arild Andersen mener bildet av henne som dyster og mørk til sinns er feil.

– Det er feil. Hun hadde et veldig skarpt blikk på tilværelsen og var en mangefasettert person, veldig vittig, med stor sans for humor. Hun var ingen dyster person, men veldig livsglad, sier Endresen.

De delte interessen for kvinnelige poeter, og mange av låtene Toneff spilte inn, er hentet fra poesien. Maya Angelou, Sylvia Plath, Ezra Pound og Federico García Lorca var blant dem hun satte høyt.

– Radka var alltid all in, engasjert i det hun gjorde, og det hører du. Hun var en sjeldent sterk dame i musikkverdenen på det tidspunktet – hun var formann i Foreningen norske jazzmusikere og opptatt av frilansmusikken også måtte få en posisjon. Hun hadde mye definisjonsmakt i bandene hun spilte i, om hvordan musikken skulle arte seg.

For Toneff betydde musikken alt. Det kan man høre, mener Endresen.

– Det brenner på en måte for henne.

Også Ole Paus husker henne slik. Men hun rakk ikke fullt ut å bruke den skapende sida av seg selv, mener han.

– Radka var mye, mye mer enn det hun fikk tid til å være.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production