For noen dager siden var jeg en sjelden tur med sønnen min i butikken på hjørnet der jeg bor. Treåringen gikk bort til mannen i kassa, som benyttet anledningen til å gi en beskjed, litt høylytt, så jeg også skulle høre. «Hvorfor handler pappaen din aldri her, men bare på Kiwi?» spurte han, «støtter han ikke de små butikkene?»

Sønnen min skjønte ikke spørsmålet, og jeg var et øyeblikk usikker på om jeg skulle si hvor jeg faktisk handler og være ærlig om hvorfor jeg ikke handler hos ham, men jeg vet ikke om det ville ha vært så konstruktivt. Så jeg nikket og humret og latet som jeg trodde det var humoristisk ment. Men det var det ikke. For hvem man handler med, er på ingen måte en nøytral transaksjon. Det er en sosial, politisk og etisk handling, i tillegg til det reint økonomiske. Det handler om hvem man støtter, hvem man gir et eksistensgrunnlag og makt.

Nå er ikke mitt anliggende her hvor jeg handler dagligvarene mine, men snarere et spørsmål av geopolitisk karakter: Hvilke land velger vi å handle med? Krigen i Ukraina har uten tvil vekket oss til en smertefull handelspolitisk bakrus. Hvordan kunne Europa gjøre seg så avhengig av Russland? Hvordan kunne vi være med på å finansiere utviklingen av Putins diktatur? Tida er overmoden for å tenke nytt rundt handel, ikke bare med Russland, men også Kina.

Lenge har man tenkt at de båndene som kommer gjennom handel, vil føre til politisk nærhet. Ikke minst at gjensidig avhengighet vil sikre fred. I tillegg har det vært en utbredt tanke at økonomisk utvikling og industrialisering vil presse fram demokrati og menneskerettigheter. Det virker nesten som en spøk å si dette i dag, med tanken på utviklingen i Russland og Kina, men tyngden av de moderne historiske eksemplene har (inntil nylig) pekt mot at industrialisering og vekst leder til demokrati.

Et av de tydeligste eksemplene var Sør-Korea, som hadde en formidabel økonomisk utvikling under det diktatoriske styret til general Park Chung-hee på 1960- og 70-tallet. Oppskriften på økonomisk suksess var eksportdrevet vekst og – vil noen legge til – undertrykkelse av befolkningen. Først på 1990-tallet begynte Sør-Korea overgangen til et demokrati.

Vi behøver egentlig ikke lete i fjerne land for å se at økonomisk utvikling kan fungere som rambukk for demokratisk utvikling. Det er i stor grad fortellingen om hvordan demokratiet vokste fram i Europa og i Norge. Etter hvert som industrialiseringen og den moderne kapitalismen tok form på 1800-tallet, presset arbeiderklassen fram demokrati og rettigheter gjennom klassekamp. Det var logisk nok å tenke at landene vi handler med, før eller seinere vil utvikle seg på samme måte. Nå har vi imidlertid sett flere land bevege seg i en helt annen retning enn hva denne modellen skulle tilsi. Og hva gjør vi da?

«Hver norske husstand betaler i snitt 45.000 kroner årlig til Kina»

Det er bare etter Russlands invasjon av Ukraina, først i 2014 og særlig nå, at vi virkelig har begrenset handelen. Den gjengse europeer måper av plutselig å bli gjort bevisst prosentandelen av gass og olje som kommer fra Russland, og vi ser etter andre løsninger. Raskt. Men de raske løsningene finnes ikke. Måtte det virkelig en krig til for å få oss til å innse det?

Det ubehagelige spørsmålet vi er nødt til å stille oss, er om vi handler med land det er etisk forsvarlig å handle med. Og da tenker jeg ikke bare på Russland. I 2020 passerte Kina USA og ble EUs største handelspartner. EUs nye nummer én er et land hvor makta nå konsolideres hos lederen Xi Jinping i diktatorisk stil, som har tatt kvelertak på Hong Kongs selvstendighet og som kan komme til å invadere Taiwan og innlemme det i sitt regime.

Men kanskje viktigere: Denne uka kom det fram enda sterkere bevis på at Folkerepublikken Kina fra 2017 har begått kulturelt folkemord av uigurer i Xinjiang-provinsen. Bevisene tydeliggjør brutaliteten, omfanget og intensjonen bak verdens største internering av en folkegruppe siden Holocaust. I tillegg til konsentrasjonsleirene som har internert over en million uigurer, finnes det bevis på systematisk kulturell ødeleggelse. Muslimske gravplasser og moskeer utslettes. Dette bør vekke stygge assosiasjoner hos oss europeere. Uigurer er blitt flyttet til fabrikker rundt om i Kina med mål om å vanne ut andelen uigurer i Xinjiang. De som er igjen, blir grundig overvåket under dekke av «antiterrorisme» og frarøvet sin kulturelle og religiøse identitet. Kvinnelige uigurer er blitt tvangssterilisert i så stor skala at fruktbarhetstallene har sunket dramatisk. Dette siste faller inn under FNs definisjon av folkemord.

Kina er ikke vårt naboland, som Russland, men importverdien er over fem ganger større. Der Russland i 2021 sto for 2,6 prosent av Norges samlede import, sto Kina for hele 13,2 prosent, svimlende 112 milliarder kroner. Hver norske husstand betaler altså i snitt 45.000 kroner årlig til Kina.

Med andre ord: Vi er med på dette. Vesten har vært med å bygge opp den nye økonomiske stormakta i øst. Kan vi egentlig stå for det? Hva aksepterer vi før vi kommer til samme konklusjon som med Russland? Og er det i det hele tatt mulig å reversere handelen med Kina? Handelsavtaler er ikke noe man uten videre kan trekke seg ut av uten at det blir sett på som en fiendtlig handling. Ikke minst ville det skapt en økonomisk katastrofe, nå som vi er såpass avhengige av handel med Kina.

Norge er et lite land, med begrenset innflytelse. Likevel bør vi, som et minimum, ta med tydeligere politiske krav i utformingen av framtidige handelsavtaler. Og spørsmålet må uansett stilles: Hvor går grensa for hvem vi vil handle med? Etter Russlands invasjon av Ukraina har flere medier skrevet om hvordan Norge har vært med å «finansiere» Putins krig. Finansierer vi også et folkemord av uigurer? Kommer vi til å finansiere en invasjon av Taiwan?

Marta Tveit, Torgrim Eggen, Demian Vitanza, Amalie Kasin Lerstang og Espen Haavardsholm skriver med bløt blyant på lørdager.