Tatt i betraktning at Vigdis Hjorth er en av Norges fremste forfattere, og at datteren Line Norman Hjorth har doktorgrad i litteraturvitenskap, burde det være lov å forvente mye av en bok som undersøker vold og seksuelle overgrep i «Kristin Lavransdatter». Tittelen på boka, «Kristin må vekk», er en kortversjon av konsekvensene. Dessverre er en del av potensialet i koplingen mellom mor og datter også skåret vekk i en bok på under hundre sider. Boka består av korte parafraser over første del av Sigrid Undsets verk, «Kransen», vekslende med vittige, selvironiske scener og dialoger mellom de to forfatterne. Her finnes også referanser til andre tekster, oftere forsynt med korte underfundigheter enn med fordypning i temaene Undset tar opp. Som mann retter jeg likevel blikket mot meg selv: Hvem er jeg til å sette grenser for hva som er lov i dette tilfellet? Burde ikke oppmerksomheten heller vendes mot hva de faktisk gjør ved å skrive «Kristin må vekk»? Ordet «vittig» er forresten nært beslektet med vett, forstand og dømmekraft, noe som pipler fram mellom linjene i boka, om man ser etter.