Lenge var jeg for ung og dum til å skjønne at jeg burde lese hele Sigrid Undsets roman «Kristin Lavransdatter», for eksempel for å lære noe om forvalteransvar.
Sigrid Undsets største verk kan også leses som beinhard realisme.
Taushetskultur: Med «Kristin må vekk» retter forfatterne søkelys mot hvordan kulturen pålegger kvinner å tie om overgrep.
Line Norman Hjorth
Sakprosa
Kristin må vekk.
Om Kristin Lavransdatter
som ung
Aschehoug 2022, 96 sider
Tatt i betraktning at Vigdis Hjorth er en av Norges fremste forfattere, og at datteren Line Norman Hjorth har doktorgrad i litteraturvitenskap, burde det være lov å forvente mye av en bok som undersøker vold og seksuelle overgrep i «Kristin Lavransdatter». Tittelen på boka, «Kristin må vekk», er en kortversjon av konsekvensene. Dessverre er en del av potensialet i koplingen mellom mor og datter også skåret vekk i en bok på under hundre sider. Boka består av korte parafraser over første del av Sigrid Undsets verk, «Kransen», vekslende med vittige, selvironiske scener og dialoger mellom de to forfatterne. Her finnes også referanser til andre tekster, oftere forsynt med korte underfundigheter enn med fordypning i temaene Undset tar opp. Som mann retter jeg likevel blikket mot meg selv: Hvem er jeg til å sette grenser for hva som er lov i dette tilfellet? Burde ikke oppmerksomheten heller vendes mot hva de faktisk gjør ved å skrive «Kristin må vekk»? Ordet «vittig» er forresten nært beslektet med vett, forstand og dømmekraft, noe som pipler fram mellom linjene i boka, om man ser etter.