Et bredt initiativ?

Arild Rønsen, Oslo

«Fredsinitiativet 2022» er et faktum. Stiftelsen fant sted på Tøyen i Oslo lørdag ettermiddag, men svært mange potensielt interesserte var dessverre uvitende om begivenheten. Kanskje kunne det vært mulig å annonsere stiftelsen noe mer offentlig enn via en Facebook-konto?

Møtet var prega av «opplysning» og nærmest fritt for debatt. Det første var muligens naturlig, den manglende debatten svært uheldig. Vi fikk mange innledninger/foredrag der slagsida i retning ytre venstre var kompakt. Lindsey German, ledende organisator i Stop the War Coalition i Storbritannia, var med på videolink. Hun mente for eksempel at hun selvfølgelig var mot Putins invasjon, men at «our main enemy is our own government». Uten videre kjennskap til hennes organisasjon synes dette mildt sagt som et noe mystisk utgangspunkt for å danne et bredt fredsinitiativ.

Store deler av møtet var via kamp mot Nato. Geir Hem i «Stopp Nato» orienterte balansert for sitt syn, mens Rød Ungdoms leder Alberte Tennøe Bekkhus holdt et flammende innlegg der gjennomgangstonen var «Nato er dritt», «Nato er en terrororganisasjon». Spørsmålet er om disse standpunktene bør ha plass i grunnlaget for fredsinitiativet. Som det het i innkallinga: Hvordan kan vi bygge et nytt, bredt og aktivistisk fredsinitiativ i dag?

Har synet på Nato i det hele tatt noe i et slikt initiativ å gjøre? Arnljot Ask satt i styret for Fredsinitiativet under Irak-krigen, og gikk langt i å antyde at holdninga til Nato-medlemskap bør holdes utafor et bredt initiativ. Han la i stedet vekt på erfaringene med tett samarbeid med kirka og andre religiøse samfunn. Og da kan vel neppe for eller mot Nato være del av plattformen?

I forslaget til plattform lyder et av punktene: «Ingen Nato-ekspansjon – forhandlinger, ikke eskalering». Kanskje burde første del av dette punktet sløyfes? Det har rett og slett ingen mening, nå som Sverige og Finland har søkt medlemskap i Nato. Det er mulig på generelt grunnlag å være motstander av at Nato tar opp flere medlemmer. Men like lite som svensker og finner kan bestemme Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk, kan nordmenn legge seg opp i andre lands suverene rett til å velge sin vei.

Det kan ha vært ufornuftig av Nato å invitere Ukraina inn i folden, men avgjørelsen ligger klart og entydig i ukrainernes egne hender.

Kanskje burde disse parolene være de eneste, dersom dette skal bli et bredt fredsinitiativ?

Stopp krigen i Ukraina!
Alle russiske tropper ut!

arild@puls.no

DebattKryptovaluta

B for Bistand?

Jens Emil Asp, programleder i podkasten Bitcoinsnakk og kommunikasjonsrådgiver NMBU

De siste ukene har Den sentralafrikanske republikk (DSR) sammen med Panama fulgt etter El Salvador i å adoptere Bitcoin som offentlig betalingsmiddel. Thomas Alfred Røen, DSR-ekspert og instituttleder ved Oslo Nye Høyskole, gjestet podkasten Bitcoinsnakk og spurte retorisk: «Er det tilfeldig at de landene som er mest fastlåst i det økonomiske systemet, adopterer bitcoin først?»

Fattige land har vunnet lite på vårt økonomiske system, og kanskje aller minst DSR. Landet har ennå ikke frigjort seg helt fra sin tidligere kolonimakt Frankrike, da de fortsatt bruker valutaen sentralafrikanske franc (CFA), som er i franske myndigheters hender. De er tvunget til å holde halvparten av sine valutareserver i den franske statskassa, en ordning som minner om å gifte bort barna sine for å skape fred med fienden.

CFA har blitt devaluert 99,5 prosent opp mot den franske franc fra 1945 til 1990-tallet – en av faktorene som har sørget for å holde dem på listen over verdens ti fattigste land.

Hvorfor har ikke DSR laget sin egen valuta? Frankrike har historisk vært nådeløse mot ekskolonier som forsøker å gå egne veier. Guinea forsøkte dette i 1958. Som reaksjon trakk franskmennene seg ut av landet i løpet av to måneder og tok med seg alt de kunne. Selv medisiner brente de, skriver Washington Post.

«DSR kan hoppe bukk over banker.»

Mindre enn én prosent i Den sentralafrikanske republikk bruker banktjenester. Med bitcoin kan DSR hoppe bukk over banker, slik mange afrikanske land tidligere har hoppet bukk over fasttelefoner. Innbyggere kan være sin egen bank. De kan oppbevare midler, sende penger til hverandre og ta imot midler fra slektninger i hele verden, med svært lave gebyrer.

Ifølge Røen bør bistandsorganisasjoner som skal operere i DSR, gi penger rett til innbyggerne istedenfor å gå gjennom det svake statsapparatet. Hvis bistandsorganisasjoner skal gjøre det, har de nå to valg: enten valutaen som støtter Frankrikes økonomiske tvangstrøye – eller bitcoin.

Nå har bistandsorganisasjoner en sjanse til å fronte et nytt økonomisk system som vil hjelpe de fattige. Et system der pengepolitikken er satt til aldri overstige mer enn 21 millioner enheter bitcoin. Et system som ikke kan forandres av nye myndigheters egeninteresser, diskriminere mellom etniske skillelinjer eller devalueres gjennom opptrykk av nye penger. En internasjonal valuta som gjør at innbyggerne enkelt kan ta betalt for tjenestene sine over hele verden.

Presidenten i DSR, Faustin-Archange Touadéra, har to doktorgrader i matematikk- Han skrev på Twitter 27. april: «Matematikk er universets språk. Bitcoin er universelle penger.»

Å fronte bitcoin som et verktøy for fattige land krever modige organisasjoner som tør å tenke nytt. Human Rights Foundation er en av dem. På deres årlige konferanse Oslo Freedom Forum kommer menneskerettighetsforkjempere over hele verden for å dele sine erfaringer. I år har de et program for «Finansiell frihet», hvor eksperter på Bitcoin fra hele verden er invitert. Jeg utfordrer alle bistandsorganisasjoner til å møte opp.

jensemilasp@gmail.com

DebattSian

Kvifor treng me islamkritikk?

Brynhild Grødeland Winther, billedkunstnar, kritiker og skribent

Ein forstår ting litt ulikt på grunnlag av personlege erfaringar. Eg vaks opp med ei konservativt kristen mor. Det gjer at eg av rein refleks støttar all religionskritikk.

Kritikk er viktig for å utvikle seg til ei betre utgåve av seg sjølv og for å vere ein velfungerande del av samfunnet. Alle har behov for kritiske blikk utanfrå for å forstå kva andre kan oppleve negativt. Det same gjeld religionar. Kritikk må òg kome frå utsida, for andre ser ting ein ikkje ser sjølv. Og om kritikken berre skal utøvast av personar med «riktige retoriske ferdigheitar», blir ytringsfridom eit klassefenomen, kor berre dei med «riktig dannelse» blir inkludert i ordskiftet. Spisse ord kan stikke hol på ting som ulmar under overflata. Ting som kan bli betent om det ikkje får luft. Og anten ein likar det eller ei, har òg Sian rett til å ta del i ytringsfridommen.

Kritikk er hverken «rasisme» eller «fobi», slik Mustafa Mahmood i Islamsk Råd Norge definerer det i sin kronikk i Klassekampen 5. mai. Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) jobbar med FN for å definere islamkritikk som rasisme. Å sjukeleggjere kritikk, eller kalle det rasisme, hever religionen over kritikk. Slik kan ekstremistar uhindra halde fram med å bryte menneskerettigheitar.Både undertrykking av kvinner og homofile, samt meir alment synlege ting som til dømes fatwaen mot Salman Rushdie. Kritikk handlar om å ta tak i dei ekstreme sidene ved ein religion, og utgjer ingen trussel mot religionsfridom, eller enkeltindividet.

Eit barn som aldri får kritikk for negativ adferd vil mest sannsynleg vekse opp og bli ein tyrannisk faen. Ein kan kanskje seie det same om ein religion som blir heva over kritikk?

Responsen Rasmus Paludan fekk for koranbrenninga i Sverige, viser at ein har feila i å integrere muslimar. Er det ei konsekvens av fremmedfrykt, eller redsle for å krenke, som hindrar ein i å snakke om kritikk, ytringsfridom eller likestilling?

Ein må kanskje sjå dei negative sidene ved religion for å forstå viktigheita av kritikk frå utsida. Eg ser det som viktig å støtte ytringar som til dømes koranbrenning, og å støtte personar med religiøs bakgrunn som kjemper for å kunne leve og ytre seg fritt (blant anna Ayaan Hirsi Ali, Maryam Namazie, Chahla Chafiq, Ibn Warraq, Amal Aden, Lily Bandehy). Ved kritikk, open diskusjon og ytringsfridom får ein meir forståing for både eigne og andre sine meiningar og haldningar.

Det finst heller ikkje ytringsfridom om ein ikkje inkluderer ting som strid mot det ein sjølv står for. Og det er kanskje der orda blir stengt inne, at volden tek over? Som eit ledd i betre integrering burde ein kanskje allereie på barneskulen undervise i karikaturteikning og ytringsfridom, slik at ein unngår at folk feiltolkar kritikk og kallar det hat, rasisme eller fobi?

brynhild_w@yahoo.no