Torsdag kveld i forrige uke, cirka halv elleve på Arbeidersamfunnets plass utenfor Sentrum Scene, hang en svett tenåringsgutt armen sin rundt sin like svette tenåringsvenninne mens de skippet side om side mot Oslo-natta. «Jeg har ikke grått så mye på mange år», sa han med entusiastisk høyt tonefall. «Jøss», tenkte denne blaserte, middelaldrende tufsen, «det var da voldsomt til drama». Jeg som hadde trodd at Mitski-konserten på Sentrum bare var nok en gig. Men det var ikke nok en gig; det var en begivenhet. Og det gikk først opp for meg på vei hjem igjen.