«Det er som om [byen] har tatt meg over. Jeg styrer ingenting lenger, jeg lar meg styre, lede av metrolinjer og andres påfunn», skriver jeg-personen i «Forbryter og straff», en norsk forfatter i 30-årene bosatt i Paris. For fire år siden ble hun voldtatt og ranet på gata. Hun som en gang bevegde seg fritt gjennom verden, er nå dømt til en evig angst. Spørsmålet kverner: Hvorfor hendte det? Tross råd om å la være, bestemmer hun seg for å skrive om ham, voldtektsmannen, drevet av et behov for å forstå hvordan et menneske kan gjøre noe slikt: «Å utvide min egen forståelse av hva det menneskelige er, at det menneskelige også rommer dette: De som gjør vondt med overlegg.»