Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Dette er det ingen andre som vet

Det finnes en våt skog.

Den kan dukke opp helt uten forvarsel.

Vokse rett opp av asfalten.

Midt i en slentrende gange gjennom byens gater

kan jeg plutselig befinne meg på mørke stier.

Der lyder kommer til meg. Lyder jeg kjenner.

Men som ingen andre hører.

Toner, taler, tvinger seg på meg på et knurrende

språk.

Det er frosker som egger, ypper, gnoatvoe.

Det er rever som lusker og skratter goasj

Våt er verden.

I byen. På toalettet. Ved bunnen av trappen.

Jeg må blåse den tørr.

Så jeg stopper opp

på kjøkkenet, på stranden,

i skogen,

hører gresshopper, smattende, ertende,

gnoatvoekk.

I mangel på svar forsøker jeg å herme,

forsiktig, prøvende, goa goa gssss.

Da flyr en hudujudu fram fra greinene.

I pulstunge byks.

Jeg griper etter noe i løse luften, som i en

mororefleks.

Den legger fra seg et egg på den mjuke

skogbunnen.

Skriker til meg: Våger du å berøre ?

Å avgi litt varme ?

Til det som må ruges i våt skog ?

Det knaker i leddene når jeg bøyer meg ned

og er vitne til at skallet sprekker.

Ut pjusker en hudujudukylling

med

mine

trekk

Christian Aas

Les intervjuet med månedens poet forrige side.

Juryens kommentar

Diktet tek oss med inn i eit fuktig, indre skoglandskap. Som i ein surrealistisk film veks skogen rett opp av asfalten når dikt-eget slentrar rundt i bygatene.

Med syn og lydar som er skjulte for andre, skildrar diktet korleis eit univers av dyreliv og lydar på ein våt og til dels trugande måte trengjer seg tettare på. Dikt-eget må ta i bruk nærast magiske verkemiddel for å stagga desse visjonane; blåse verda tørr, prøve å svare det knurrande språket. Språket slik me kjenner det løyser seg også opp i diktet, og glir over i uartikulerte og framande ordlydar. Samstundes som me er midt i dette skoguniverset, er me òg på meir velkjente stadar og rom; i byen, i trappa, på kjøkkenet, på stranda. Frosk, rev og grashoppar dukkar opp, men til slutt møter den vandrande poeten ein til nå ukjent fugl; ein hudujudu! Eg må tenkja på Max Ernst og hans sjamanistiske overfugl Lop Lop. Men nå tek

diktet ei vending mot det heilande. Hudujudufuglen legg nemleg eit egg, og stiller spørsmål til poeten: Vågar du å koma nær? Vågar du å gje av din varme? Me er der kor det skræmande kan avvæpnast ved å inkluderast, aksepterast og vedkjennast. For når egget vert klekka viser det seg at kjuklingen har diktarens trekk. Som i ein draum, som i ei innsikt, som i ei gåte, ein spegel, har diktets forteljing ein kjerne lik den arkaiske myten; demonane er skapte av din eigen fantasi, og ved å vedkjenna deg desse indre tilsynelatande destruktive kreftene, vil dei verta mindre trugande og gi deg ein nyklekt energi. For ei fascinerande vandring dette diktet er!

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production