Munchmuseet, Deichman bibliotek, Operahuset og Nasjonalmuseet.

De siste årene har en rekke store prestisjebygg for kulturlivet åpnet dørene for publikum i Oslo. Men prislappen har vært høy. Altfor høy, mener regjeringen.

Under framleggingen av revidert statsbudsjett i går kom det fram at en rekke statlige byggeprosjekter må belage seg på å kutte kostnader med milliardbeløp.

Sparekniven får også konsekvenser for de to siste kulturbyggene som fortsatt befinner seg i støpeskjea i hovedstaden: Vikingtidsmuseet og Nationaltheatret. Håkon Glørstad, direktør ved Kulturhistorisk museum, er misfornøyd med regjeringens beslutning om å kutte i budsjettet til det nye Vikingtidsmuseet med én milliard kroner.

– Vi er ikke opptatt av å få et råflott museum, men vi ønsker å bevare kulturarven på vegne av hele landet. Det er bekymringsfullt at det trekker ut i tid, og at vi får mindre midler til å løse oppgaven med å bevare samlingen vår, sier Glørstad.

Spesielt utsatt for sprekk

Onsdag varslet kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) til Aftenposten at også den planlagte rehabiliteringen av Nationaltheatret skal gjennomgås på nytt for å kutte kostnader.

Før første spadetak er satt i jorda, ligger det an en kostnadssprekk på hele 2,1 milliarder kroner, som er over dobbelt så mye som det Statsbygg først anslo at det ville koste.

Milliardoverskridelser for statlige kulturbygg er snarere regelen enn unntaket, viser en gjennomgang Klassekampen har foretatt for de siste 15 årene. Samlet har disse kulturbyggene hatt en kostnadssprekk på 38 prosent, eller 7 milliarder kroner.

Seniorforsker Morten Welde ved Institutt for bygg- og miljøteknikk ved NTNU er ekspert på evaluering av statlige byggeprosjekter. Han mener kulturbygg er spesielt utsatt for store overskridelser.

– En av utfordringene er at mange av disse kulturbyggene er såkalte formålsbygg. Dette er unike bygg som det ikke finnes liknende av fra før, i motsetning til sykehjem og skoler, sier Welde.

I en evaluering av sju statlige byggeprosjekter som ble publisert i fjor, trakk Welde og hans forskerkolleger fram mulige årsaker til at det som oftest ender med store kostnadssprekk.

– En av utfordringene for Statsbygg er å håndtere de mange interessentene som drar nytte av bygget når det står ferdig, sier Welde.

– Dette er grupper som ikke må betale for byggene selv og som har et sterkt insentiv til å fylle bygget med godt innhold. Dette setter Statsbygg i en krevende situasjon på kostnadssida.

Andre krav til kulturbygg

For et bygg som Nationaltheatret blir Statsbygg pepret med forventninger fra ulike hold. Det kan være institusjonens ledelse, fagorganiserte, kunstnerorganisasjoner og andre som har mange meninger om hvordan det ferdige resultatet bør bli, men som altså slipper å betale regningen.

Welde påpeker at Statsbygg som hovedregel er flinke til å holde streng kontroll med kostnadene når bygget først er vedtatt av Stortinget. Det er de første kostnadsoverslagene som utarbeides i forbindelse med forprosjekteringen, som bærer galt av sted, mener han.

– Kulturbygg har også noen egenskaper som gjør det spesielt krevende å kostnadsberegne, som scener på teatre og krav til innendørs klimakontroll på museer.

Også størrelsen på kulturbyggene gir økt risiko for budsjettsprekk. Kompleksiteten av et bygg øker disproporsjonalt med størrelsen, ifølge forskeren.

– Når byggingen allerede er i gang, er muligheten for endringer veldig liten.

Aktører påvirker i kulissene

Per Mangset, seniorforsker ved Telemarksforsking, tror de store overskridelsene for kulturbygg kan ha sammenheng med at det er mange taleføre og innflytelsesrike aktører i kultursektoren.

De har gjerne klare oppfatninger av hva et kulturbygg bør inneholde og hvordan det bør se ut.

– Kultursektorens talspersoner mener ofte at kultur ikke blir tillagt den betydningen den bør ha, og derfor bør behandles spesielt. De mener det blir helt feil å legge rasjonell nyttetenkning til grunn når man bygger viktige symbolbygg for nasjonens kunst og kultur, sier Mangset.

– Ofte ser vi også en populistisk kulturelite som argumenterer mot en populistisk allmennhet, som ser på disse rådyre kulturbyggene som forferdelig sløsing med fellesskapets midler.