Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Norske rockeoutsidere: Trond Granlund hyller Joachim Nielsen på nytt, velklingende coveralbum.

Jokke-sangeren

GRANLUND INNOM DOVRESTUA: For å posere for Klassekampens fotograf. FOTO: SIGVE BREMER MEJDAL

Granlund og Jokke ble venner på nittitallet, østkantrockere med felles fascinasjon for cowboyfilmer.

I fjor høst sendte Trond Granlund meg en sang på e-post, en versjon av Joachim Nielsens «Verdiløse men». Ikke akkurat en lykkepille. Jokkes første vers går som følger; I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn / Som dere sikkert har skjønt allerede, så er jeg en av dem / Kan alle som føler seg vellykka vær så snill å gå hjem / Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn. Granlund klarer, oppsiktsvekkende, å skru melankolien, tristessen i sangen noen hakk opp – eller skal vi heller si ned.

Du skal være ganske hard til sinns om du ikke får en aldri så liten klump i halsen når du hører «Verdiløse men» i denne nye tapningen, både åpnings- og avslutningssang på Granlunds nye album, «Sanger jeg lærte av Jokke».

– Vi laget to versjoner av sangen. Den siste går på halv hastighet, det er min favoritt, forklarer Granlund når vi setter oss ned på Kulturhuset i Oslo for å snakke litt om den nye plata.

– Jeg har fått usedvanlig mye respons på «Verdiløse menn». Jeg har følelsen av at vi har fått til noe bra med denne plata. Jeg tror ikke jeg sunget bedre noen gang.

Granlund sier at han har hatt ideen om å lage en plate med Jokke-sanger ganske lenge, i hvert fall tilbake til utgivelsen av plata «Sanger jeg lærte av faren min», fra 2010.

Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose i 2000, bare 36 år gammel. Da hadde han skaffet seg et navn, og et rykte, som altså toogtjue år seinere er høyst levende. Legendene om Jokke er en del av norsk musikkbransjes mest fargerike vandrehistorier, og du skal ikke sitte lenge i en turnébuss eller på et backstage-område før de dukker opp.

For min egen del kan jeg bidra med da jeg satt sammen med Jokke og plateselskapet hans, Sonet, i storsalen på Chateau Neuf i 1992, da Jokke fikk Spellemannprisen i rock-kategorien for plata «Frelst». Jokke hadde tatt seg en liten cowboystrekk, men da navnet hans ble ropt opp, fikk plateselskapet vekket ham. Hans halsbrekkende løp ned Chateau Neufs bratte trapper kunne ha endt på nesa. Men Jokke lyktes med å holde seg på beina og kunne motta Spellemann-harpa si.

Det er fortsatt noen av medmusikantene fra hans to band, Valentinerne og Tourettes, som reiser rundt og spiller sangene hans – ofte for folk som var for unge til å oppleve Jokke selv. Selvfølgelig kaller de seg Valentourettes. De har hele ni album å velge sanger fra, «Billig lykke» ble det siste i 1999.

– Jeg synes Jokke bare ble bedre og bedre med årene, melder Granlund.

– Fire av ni spor på «Sanger jeg lærte av Jokke» er hentet fra «Billig lykke». Jeg tror at om han hadde fått leve, så hadde han hatt en solid posisjon i dag. Som en aktet rocka Prøysen.

Granlund forteller at det tok ham lang tid å forstå hvor bra Jokke var som låtskriver.

– Jeg hadde vel aldri den helt store sansen for det punka i Jokkes musikk. Men det forandret seg da sønnen min, Tommy, ba meg om hjelp til å lære seg akkordene til Jokkes «To fulle menn» på gitar. Da oppdaga jeg ham.

Han fortsetter:

JOKKE & TROND: På nittitallet den gangen. FOTO: KNUT ERIK KNUDSEN

– Jeg tok kontakt med ham i 1995 da jeg spilte inn albumet «Tida er det ingen som kan snu», mitt første fulle album med norske tekster. Jeg ville ha ham med på å synge på en versjon av Trond Ingebretsens «Vaterlands bru». Jeg henta Jokke på Carl Berner, vi kjøpte en pose øl og dro i studio der han gjorde et nydelig vokalpålegg. Til slutt kora vi sammen, Jokke, Trond og jeg.

– Året etter kom han med en egen sang, «Ut av byen», som vi spilte inn sammen. Da dukka han opp med gitar og førte an i studio. Men han rakk å gi den ut selv på albumet «Trygge Oslo» i 1997, før jeg fikk den ut på «På vei til rock’n’roll» i 2002. Den er med som bonuskutt på den nye plata, sammen med «Vaterlands bru» og en alternativ versjon av «Byromanse».

Det musikalske samarbeidet mellom Trond og Jokke førte også til at de ble bedre kjent.

– Vi hadde jo vokst opp ikke så langt fra hverandre på østsida av Oslo. Jeg må si at jeg at jeg fant en venn i Jokke. Jeg pleide å dra ned og besøke ham på dagtid, ofte i leiligheten til kjæresten hans på Grünerløkka. Bare prata sammen. Vi fant ut av vi begge var glade i gamle cowboyfilmer; han lånte noen filmer av meg og jeg av ham. Jeg har noen av filmene hans fortsatt. Jeg rakk aldri å levere dem tilbake.

I 2005 kom det et hyllestalbum til Jokke, titulert «Det beste til meg og mine venner». Norske artister sto i kø for å understreke hvilken posisjon Jokke hadde som artist og låtskriver. Blant de femti artistene finner vi deLillos, Tungtvann, Gluecifer, Turboneger, Backstreet Girls, Motorpsycho og Michael Krohn. Men ikke Trond Granlund.

– Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg ikke er med der, sier Trond, – jeg har vel alltid befunnet meg litt på sida av det norske rockemiljøet.

«Jeg synes Jokke bare ble bedre og bedre med årene.»

Men det kan godt hende at Trond Granlund uansett ler sist og best. For nye «Sanger jeg lærte av Jokke» er en sterk plate, der Granlunds egenartede stemme virkelig kommer til sin rett, i en musikalsk setting som det åpenbart har blitt arbeidet godt med. Innspillingene er gjort i Van Genz studio på Lørenskog og er produsert av Roar Vangen og Trond Granlund, med hjelp av Tommy Granlund.

Med på plata, ved siden av gitaristene Vangen og Granlund, er Jan Arild Moe på bass, Gjermund Kolltveit på fele, mandolin og trekkspill, Tarjei Nysted på cello, bratsj, fele, piano, tråorgel, blokkfløyte og kontrabass og Erland Dahlen på trommer, xylofon, sag, blossombells, metallfat, shaker, urdu, tamburin, kastanjetter og treblokker.

– Det var litt diskusjon om hvorvidt vi skulle ha trommer på plata, Tommy var motstander av det. Men jeg visste hva Erland Dahlen er god for og han er så mye mer enn en trommeslager.

Resultatet har blitt både lavmælt og storslagent, detaljert og dynamisk, musikk som man bør lytte ordentlig til. Antakelig har ikke en Trond Granlund-plate hatt fetere lyd enn dette.

– Det er en innspilling som er mye mer organisk og ikke så perfeksjonistisk som mitt forrige album, «Skogslusken» (2020).

Der tok Granlund for seg tekstene til Hans Børli, tonesatt av Terje Norum.

Ved siden av en omfattende albumkatalog på over tretti utgivelser, har Trond Granlund gjort noe som er høyst uvanlig i musikkbransjen. Han har skrevet fire bøker som inngående beskriver hans mangslungne musikalske eventyr. Den siste er den over tre hundre sider lange «Konserter i koronaens tid». Stinn av anekdoter, tilbakeblikk, skarpe synspunkter, dagboksnotater, faksimiler, mail-dialoger med kolleger og venner og et gigantisk antall fotografier.

Granlund runder av med å liste opp de musikerne han har spilt med opp gjennom åra, mange hundre. Aller mest med gitaristen Jan Morten «Morty» Christiansen, som har stått på samme scene som Granlund 759 ganger. Som bonuskutt serverer han lista over de 50 beste vokalistene, der Ray Charles topper over Elvis Presley! Dæven, hva sier broder Pål Granlund, Elvis’ norske stedfortreder og superfan nummer én, til det?

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production