I fjor høst sendte Trond Granlund meg en sang på e-post, en versjon av Joachim Nielsens «Verdiløse men». Ikke akkurat en lykkepille. Jokkes første vers går som følger; I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn / Som dere sikkert har skjønt allerede, så er jeg en av dem / Kan alle som føler seg vellykka vær så snill å gå hjem / Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn. Granlund klarer, oppsiktsvekkende, å skru melankolien, tristessen i sangen noen hakk opp – eller skal vi heller si ned.