Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Livsverk: Den store meksikanske poeten Gloria Gervitz (1943–2022) skreiv på same langdikt heile livet.

Førti år på reise

I RØRSLE: Gloria Gervitz var raus og kompromisslaus. FOTO: MIKAEL ANDERSSON, NTB

Eg møtte Gloria Gervitz på innsida av eit skip. Slik verka det. Ein av Mexicos største poetar sto ved roret og lo, medan ho speida ut gjennom ein rund vindaugsglugge, fordi hotellet vi hadde tatt inn på, var innreia i maritim stil – med knøttsmå rom med køyesenger («lugarar») og veggar av glinsande mahogni. Komisk var det, men også passande. Ingen av oss høyrde heime i Stockholm, og diktet vi møttest for å snakke om, var også på reise, mellom Glorias spanske original og mi nynorske gjendikting. Den forflyttinga ville ha vore nok i seg sjølv for min del – men det var eit uvanleg langdikt eg skulle gjendikte. «Migrasjonar» var også i rørsle, og hadde vore det sidan forfattaren byrja å skrive på det i 1976. I over førti år hadde dette formidable verket om kropp, minne, død, seksualitet, eksil og religion, vore i vekst og forvandling. Gloria hadde skrive på det i nesten heile sitt vaksne liv, hausta prisar og anerkjenning, høyrt diktet omtalt som eit av etterkrigstidas største poetiske prosjekt, og følgt med på spekulasjonane om Nobelpris i svensk presse kvar haust. Gjendiktingane hadde byrja å kome, til engelsk, tysk, svensk, arabisk, og no altså til norsk. Versjonen av «Migrasjonar» eg hadde med meg i kofferten til Stockholm denne vårdagen, var frå 2016 – det var ei plommefarga utgåve, utgitt på forlaget Mangos de Hacha, eg hadde basert alt arbeidet mitt på den. Men i den svenske hovudstaden fekk eg for fyrste gong sjølv merke dette særeigne verkets omskiftelege natur. Diktet eg hadde arbeidd med så langt, var nemleg berre eitt av «Migrasjonar» sine mange ansikt.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production