Da lufta gikk ut av ballongen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I Suldal, der eg bur, er det spenning i lufta. Den nye kommuneplanen er på trappene, og der skal framtidas kommune meislast ut. I ein slik plan finn ein alt frå fagre formuleringar om berekraftsmåla og medborgarskap, til konkrete planar om framtidas industri. To slike industriprosjekt har hardna forholdet mellom dei fastbuande og hyttefolket.

Den eine er pukkverket Norsk Stein, som ønskjer meir fjell dei kan knusa. Den andre er eit nytt selskap, WindWorks Jelsa, som vil bruka dei gamle industriområda til Norsk Stein for å produsera flyteelement til havvind. Ikkje berre skal dei produsera flyteelementa, dei skal også byggja ei gigantisk tørrdokk for montering. Målet er å vinna kontraktar når Utsira Nord skal byggjast ut. Det er ikkje fatta vedtak ennå, og hyttefolket mobiliserer for å stansa planane. Dei er uroa for fjorden, laksen og sitt eige ferieparadis.

Ei slik uro er det ikkje vanskeleg å ha sympati for. Kven kan med rette seia at dei ønskjer å øydeleggja ein fjord eller somme sin fristad? Livet er diverre prega av harde realitetar. Til dømes at Suldal, som ein liten kommunen med dalande folketal, er avhengig av å halda på dei industriarbeidsplassane me har og å skapa nye kompetansearbeidsplassar. Norsk Stein har tent kommunen godt, og eit utvida uttaksområde gjer at dei kan halde fram med det. At ein då kan nytta delar av det eksisterande industriområdet til havvind, må jo vera ein strålande idé.

Enkelt sagt så handlar dette om kva folk i Suldal skal leva av i framtida; idealisme og gode intensjonar eller arbeid og verdiskaping? For dei som ikkje har sine levde liv i ein kommune prega av forgubbing, er idealismen den enklaste vegen. Me som bur her veit at siste arbeidsdag på Norsk Stein, er siste spikar i kista for kommunen.

«Skal ein laga pukk, må ein knusa fjell»

Ein anna hard realitet er at verdiskaping krev naturinngrep. Skal ein laga pukk, må ein knusa fjell. Skal ein produsera fundament til havvind, må ein byggja ein fabrikk. På same måte som når me temde fossane på starten av førre hundreår, vil havvindeventyret krevja naturinngrep. Spørsmålet må vera: Korleis kan me skapa mest, med minst mogleg inngrep? Då seier det seg sjølv at å nytta allereie «øydelagt» natur til nye formål er ein god løysing.

Rundt om i distrikta er det nå store planar for korleis ein kan byggja industri for framtida, og dermed sikra eksistensgrunnlaget. Heilt sør i Rogaland, i nærleiken av Helleland, ligg det eit lite oljefond av mineral under bakken.

Å vinna ut desse, vil bringa med seg store endringar av naturen. Til gjengjeld er desse minerala naudsynte for batteriproduksjon, slik dei ønskjer å driva på med fleire stader i Rogaland. Igjen står ein ved korsvegen – idealisme eller arbeid?

Å leva er i seg sjølv eit naturinngrep. Me byggjar hus, hytter og fotballbanar. Me reiser fabrikkar og etablerer nye byer. I ei verd der menneska har underlagt seg stadig meir natur, må me spør oss om kva me kan avsjå og kva me treng. Å byggja ned heia med vindkraft som korkje gjer arbeid eller inntekter til kommunen eller å leggja matjord under eit datasenter, er naturinngrep ein kan lat vera. Men det å sikra at hjørnesteinsbedrifter overlev i distrikta eller at fornybarsatsinga kjem til Suldal, er ikkje å gje vekk naturen på billegsal.

Regjeringa har sett i gang arbeidet med bygdevekstavtalane, eit viktig punkt for Senterpartiet i Hurdalsplattforma. Det viktigaste ein kan gjera for å skapa vekst rundt om i distrikta er å sørgja for tryggleik for gode jobbar. Det vera seg i gruvene på Helleland, på batterifabrikk på Haugalandet eller innan havvind i Suldal.

Det hadde fløyet 308.322 kilometer og fraktet 2798 personer og 160 tonn gods og post. Så smalt det. I dag er det 90 år siden luftskipet LZ 129 Hindenburg, oppkalt etter Tysklands andre president, Paul von Hindenburg, eksploderte da det nærmet seg fortøyningsmasta i New Jersey i USA. 36 mennesker måtte bøte med livet. Konstruksjonen var voldsom. Med sine 245 lengdemeter, 41 diameter og 200.000 kubikkmeter brennbar hydrogen var Hindenburg det største luftfartøy som noen gang er laget. Det var flere luftskipulykker etter at det første steg til værs i 1852, de fleste på grunn av uvær, men ingen zeppelinere – luftskip bygget rundt en ramme – hadde gått ned før Hindenburg. Ulykka i 1937 skulle snu opp ned på opinionens ønske om å fly rundt i en potensiell brannbombe. Dette var den første transatlantiske luftskipsturen til USA dette året, noe som førte til at det var flere journalister til stede enn vanlig. Bildene og lyden fra ulykkesstedet, spesielt Herbert Morrisons radiodekning, satte en støkk i folket. Luftskip ble aldri mer brukt til transport. Årsaken til ulykka er fortsatt ukjent.OR

Prisene øker, både på mat og strøm, samtidig som renta på boliglånet går opp. Det gjør at flere av oss må se på hvor vi kan stramme inn i budsjettet, blant annet i matbutikken. For de fleste av oss som ikke har en budsjettsprekk som kvalifiserer til Luksusfellen, er det ikke et enkelt stort grep vi kan ta som sørger for at budsjettet går i balanse. Det er heller en masse små justeringer som totalt gjør at summen vi bruker på bolig, mat og de andre tingene vi vil ha for å ha et godt liv, passer med summen vi får for å selge arbeidskrafta vår.

Her om dagen posta jeg på et sosialt medium at jeg hadde kjøpt en av de billigste ostene på markedet, fra et av butikkenes egne merkevarer (også kalt EMV). Jeg spurte om den egentlig smakte så mye verre enn den store, relativt rimelige Norvegia-osten fra Tine. Forskjellen i pris er rundt 40 kroner per kilo, noe som jo blir litt penger over tid når man fôrer på voksende unger. Det hagla med tilbakemeldinger, både om at den ikke smaker godt, at å sammenlikne to smaksløse oster er hipp som happ, det er ekte ost som gjelder, og at det er dumt for bøndene at man kjøper butikkenes billigmerker istedenfor osten fra bøndenes samvirke, Tine, eller direkte fra bøndene.

Denne litt lange introen skriver jeg ikke for å bidra til den store massen av tekster om hvordan man kan spare (enda spare seg lykkelig), men for å understreke noen av dilemmaene vi står i som forbrukere – for oss som har det privilegiet at vi kan velge i butikken, det er det jo en voksende andel som ikke kan, jamfør den gode serien i denne avisa om matkøen på Grønland. Skal vi ha litt romsligere økonomi selv, eller skal vi «stemme med lommeboka», som mange mener er viktig?

Vi bruker historisk lite penger på mat i Norge, burde vi ikke kunne bruke litt mer på det som tross alt holder oss i live? Prisen bøndene får for det som produserer på gårdene, har gått betydelig ned siden begynnelsen av 1980-tallet. Bonden får stadig mindre for det de selger, men prisene du og jeg betaler i butikken har ikke falt i samme takt. Denne forskjellen blir ikke borte i løse lufta: Den går rett i lommene på eierne av de store matvarekjedene.

I fjor fikk vi vite at dagligvarebaronene som eier Rema 1000 og Norgesgruppen, hadde blitt 62 milliarder kroner rikere under koronakrisa. Det er ikke en skrivefeil, det var faktisk milliarder, ikke millioner. Bare fordi de eier en kritisk infrastruktur, det siste leddet i matdistribusjonskjeden, er det altså noen som blir rike på oss andres nødvendige forbruk av mat.

«Noen blir rike på andres nødvendige forbruk av mat»

Men maten oppstår ikke på magisk vis i butikken. Den lages av bønder, foredles av næringsmiddelarbeidere, leveres av transportarbeidere og settes i hyllene av butikkmedarbeidere. På tross av at vi gjennom koronapandemi og krig virkelig har fått øynene opp for at maten – og de som lager og foredler den – er noe av det viktigste vi har, er det ikke bøndene og arbeiderne som tjener penger på maten. Det er det dagligvarebaronene som gjør.

Når jeg kjøper en ost fra en av butikkenes egne merkevarer (tenk First Price, Prima, Eldorado), gir jeg mer forhandlingsmakt til dagligvarebaronene versus andre produsenter, som for eksempel bondeeide Tine. Da får dagligvarebaronene mer kontroll over hele matproduksjonskjeden. Men det er jo ikke sånn at når jeg kjøper den litt dyrere Norvegia-osten, så får en bonde 40 kroner mer inn på kontoen enn om jeg kjøper den billige. For bonden er forskjellen minimal, og inntekta uansett horribelt dårlig.

Jeg kan stemme med lommeboka, men jeg har så utrolig mye mindre makt enn Rema-Reitan eller Norgesgruppen-Johannson. SV har foreslått å utrede å forby butikkenes egne merkevarer, men et slikt forbud kan være problematisk for den norske næringsmiddelindustrien som produserer for blant annet Coop. Et forbud mot EMV er i dag å ta fra de med minst penger muligheten til å velge de rimeligste varene i butikken, mens dagligvarebaronene fremdeles kan le på privatflyet sitt hele veien til den store villaen i Syden.

Løsninga er å ta pengene fra dagligvarebaronene, og gi dem til alle de som sliter gjennom hele næringskjeden for at vi skal få maten på bordet. Det høres kanskje utopisk ut, men hvorfor skal noen få tjene penger på maten andre produserer, maten vi alle trenger? Det er dét som er grotesk.

Stefan Sundström, Anna Blix, Kathrine Kinn, Frans-Jan Parmentier og Lene Liebe Delsett skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Kva skal me leva av?

Varenes verdi