Klassekampen har i over 20 år ligget i konstant strid med Pål Steigan og Trond Andresen og de politiske miljøene de etter hvert har samlet rundt seg på henholdsvis Steigan.no og facebookgruppa «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen». I begynnelsen gikk uenighetene på flere forskjellige ting – vi var for lite «kommunistiske», det var for mye dekning av religion, vi skrev for mye om Ap og SV og, ikke minst, det var for mye kultur. Intervjuer og journalistikk de ikke var enige i, ble tatt som endelige beviser på avisas forfall.

Dette har vært ubehagelig for oss, men har også vært en nødvendig del av den målrettede striden for å gjøre Klassekampen til en brei og inkluderende avis for hele venstresida, arbeiderbevegelsen og alle samfunnsengasjerte i Norge. Når Hans Petter Sjøli skriver i VG at det sitter langt inne å ta oppgjør med «steiganosaurene», er det å sette virkeligheten på hodet. Klassekampen har vokst fram til den avisa den er i dag, nettopp i strid mot disse strømningene.

Samtidig er det verdt å legge merke til at det også har skjedd en politisk endring i disse miljøene de siste årene. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina markerer sluttpunktet for denne politiske utviklingen. Det startet lenge før, tydeligst med Steigans støtte til konspirasjonsteorier om koronapandemien, for øvrig et importprodukt fra det polariserte USA, der konspirasjonsteoriene florerer.

Etter at Russland gikk til angrep på Ukraina, har Steigan.no og «Vi som bryr oss …» blitt tribuner for spredning av russisk krigspropaganda. Jeg har sett mange politiske utviklingsløp i mitt liv, men at disse gamle AKP-erne skulle ende opp som trumpistiske antivaxxere og forsvarere av en russisk angrepskrig mot Ukraina, hadde jeg knapt forestilt meg. Samtidig skal det understrekes at disse miljøene er små og isolerte. De mest aktive teller kanskje ikke mer enn rundt 50 folk, pluss minus. Det overveldende flertallet av folk som har hatt tilknytning til ml-bevegelsen, står langt fra disse holdningene.

«Zelenskyj og ukrainerne ses som lydige redskaper for USA»

Felles for virkelighetsoppfatningen i miljøene rundt Steigan og Andresen er at Ukraina-krigen ses som en stedfortrederkrig, der Zelenskyj og ukrainerne er lydige og uselvstendige redskaper for USA. Norsk våpenhjelp til Ukraina blir derfor ikke sett som en støtte til en suveren stats kamp for overlevelse, men bidrag til en Nato-krig.

Det paradoksale – og tragiske – er at disse gammelkommunistene nå gjentar de samme feilene NKP gjorde da Norge ble okkupert av Hitler-Tyskland. Det var et svik alle seinere norske kommunister har sverget på at aldri skulle skje igjen.

Historikeren Terje Halvorsen har vist at NKPs linje etter krigsutbruddet reelt sett innebar norsk militær kapitulasjon. Skylda for det tyske angrepet la partiorganet Arbeideren på vestmaktene – det var «den engelsk-franske krigsblokks bestrebelser på å utvide sin imperialistiske krig», en nå så resultatet av. Noe seinere presiserte avisa at den ikke dermed mente at det tyske angrepet var en legitim handling, men den tyske aksjonen ble likevel sett på som et forståelig svar på gjentatte og provoserende britiske krenkelser av norsk nøytralitet. Oppgaven var å komme til en eller annen forståelse med okkupasjonsregimet. Å støtte regjeringen Nygaardsvolds motstandslinje var utelukket.

Det er vanskelig ikke å se likhetstrekk mellom NKPs feilslåtte analyse i 1940 og Steigan- og Andresen-miljøenes syn på Ukraina-krigen i dag. Den norske venstresida har alltid forsvart nasjonal suverenitet og uavhengighet – uansett hvem som er okkupanten. NKP sviktet grovt i 1940, men hentet seg inn igjen og ble en sterk kraft i den norske motstandskampen. Spørsmålet er om Steigan og Andresen er i stand til å gjøre det samme, eller om løpet er kjørt.