Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sirkeltankegang: Festival- og konsertbransjen skal opp på beina igjen. Kan den bli mer klimavennlig på veien?

Grønt taktskifte

GRØNT OG RUNDT: Vinjerock i Valdres er en av stadig flere musikkaktører som tenker – og driver – i sirkulære vendinger. En lokal, samarbeidsdrevet grønnsakshage, gir urter, salater og sukkererter til årets festivalmeny. Hagen forsyner også andre i Vangs reiseliv.FOTO: MARIA SIVERTSEN

Vi har kommet oss videre fra plastglass og flyskam, mener Julie Forchhammer. Batteribytting, kompost og utstyrsleie blir mer normalt: Musikklivet er i ferd med å bli mer sirkulært.

Alt har en ende: også koronarestriksjoner. Nå skal musikkbransjen brette opp ermene og stable seg opp på beina igjen. Men før koronaen kom, stod en annen katastrofe i manesjen: klimakrisen. Arrangører begynte å jobbe mer bevisst med å kutte utslipp, klimaspørsmål fikk egne poster på bransjefestivaler. Stadig flere artister viste støtte, uttalte seg offentlig – og noen enkeltmusikere, som Moddi, prøvde ut flyfrie turneer.

Bråstansen for to år siden viste oss hva som skjer med naturen når mennesker klarer å trykke på bremsen. Da våren blomstret lydløst i 2020, ble det ytret mangt et fint ord om å lære noe fra denne tiden. Ta med seg noe nytt inn i den postpandemiske tidsalderen. Tenke mer sirkulært, mer på naturen. Så hvordan er ståa, egentlig?

– Musikkbransjen i Norge har vært godt vant: Vi har hatt mye penger og ressurser, og ting har liksom alltid ordnet seg, sier Julie Forchhammer.

Hun er klimaarbeider med lang fartstid i bransjen – tidligere leder for Vinjerock og miljøsjef i Øyafestivalen. Nå driver hun selskapet Klimakultur, og er den som bransjen kommer til med miljøspørsmål. Hun er også fast spaltist i Musikkmagasinet.

– Men i det siste er det mange bransjefolk som plutselig blir konfrontert av ungene. «Hvorfor gjør dere ikke mer, hvorfor går det ikke fortere?» Så kom koronaen, og deretter FN-rapporten i august – og siden da har telefonen min ringt i ett kjør. Det ser ut som musikkbransjen har våknet opp på ekte.

KUTTER: Bærekraftssjef i Live Nation Norge, Henrik Baugstø. FOTO: SIGVE BREMER MEJDAL

Denne oppvåkningen dreier seg om mer enn «å kutte plastglass», ifølge Forchhammer. Og det er mange enkeltsjeler som har lagt mye arbeid, tid og penger i klimatiltak. Men ballen begynner ikke å rulle før de virkelige kjempene skjønner at de må på banen, mener hun. Det kan kanskje være på vei nå. Det svære, litt uhåndgripelige ordet sirkulærøkonomi virker å ha fått større fotfeste i musikkbransjen. Forchhammer peker på større, mer strukturelle tendenser: Hvor mye vi handler, hvordan vi reiser og transporterer varer, hva vi eier og leier.

Okei. Da må vi snakke med noen som kan gjøre dette sirkulære litt mer håndfast. Sånn som Live Nation, for eksempel. I sin posisjon som verdens største konsertarrangør produserer og arrangerer de over 40 000 arrangementer fordelt på over førti land.

– Med vår størrelse er vi bevisste på påvirkningskraften vi har, sier Henrik Baugstø, bærekraftsansvarlig i Live Nation Norge.

– Da må vi ta dette ansvaret. Mye av utslippene i musikkbransjen kan faktisk gjøres noe med.

I 2019 rullet Live Nation ut et slags internasjonalt veikart og en vedtekt kalt Green Nation, med retningslinjer, mål og planer som skal føre til Live Nations kuttmål: 50 prosent av daværende utslipp innen 2030. Kjernepunktene er blant annet å gå helt over til fornybar energi på alle arrangementer, kutte ut all engangsplast, minimere matavfall, og gjenvinne minst femti prosent av alle materialer som brukes.

KLIMAKULTURIST: Julie Forchhammer. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ

Baugstø forteller at det finnes ingen oversikt eller estimerte tall på hvor mye musikkbransjen – verken nasjonalt eller internasjonalt – slipper ut. Frem til nå har ingen vært opptatte av å samle det inn. Dette håper han snart det blir endring på. Live Nation har begynt å samle data på alt de gjør for å spore egne utslipp: forbruk, avfall og transport. Slik at de faktisk skal få oversikt.

– Vi er jo i førti land, så vi har et stort nedslagsfelt. Dermed kan vi gi et godt grunnleggende bilde på hva bransjens utslipp er, og dermed hvor man kan kutte. Andre industrier er også begynt med det samme, sier Baugstø.

– Vi håper at når verktøyene er kommet på plass, kan vi bruke de til å få inn tallene nå når ting kommer på beina igjen. Så kan vi få vite enda mer om hvor vi skal kutte.

Flere kulturaktører i Norge, blant annet Øyafestivalen, jobber også med å utvikle et klimaverktøy som kan brukes i bransjen – og ideelt sett i andre bransjer etter hvert – kalt Green Producers Tool. Det er et nettbasert verktøy som skal måle og kartlegge utslippene til kulturproduksjoner, og noe Baugstø «har stor tro på».

Skal Green Nation sine mål om halvering av utslipp ros i land, er det ganske gjennomgripende endringer som må til. Musikkbransjen er et finmasket økosystem. Men ifølge Baugstø er det stor velvilje til å kutte utslipp i bransjen. Fra leverandørenes side, transportørene, teknikere og artister.

– Vi trenger knapt si at «du bør gjøre det og det», for folk er på tilbudssiden.

Han peker på synergieffekten som oppstår når et slikt skifte er i emning:

– Bedrifter lager ting for ett marked, også ser man at «å ja: Det passer faktisk i en annen bransje også!» Nå ser vi på noen ladecontainere som egentlig er laget for anleggstrafikk, for eksempel. En slags generator, som går på batterier. Våre arrangementer trenger mer strøm enn det disse greier å produsere, så vi må utvikle en type som er kraftigere. Men det har jeg stor tro på at vi vil få til.

– Å dele funn og erfaringer er ekstremt viktig. Vi skal også være transparente om klimaregnskapet vårt, slik at alle kan lese utslippene.

TIDLIG PÅ BALLEN: Jan-Inge Ingebrigtsen, daglig leder i CT Norway. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN

De siste par årene har gigaband som Coldplay og Massive Attack satt foten ned og sagt at de ikke kan turnere med samvittigheten i behold før de finner en klimanøytral måte å gjøre det på. Coldplay ansatte en egen person til å regne ut alle utslipp før den pågående verdensturneen. For å veie opp for turnéutslippene, har bandet satt i gang en rekke prosjekter: Alt fra å installere solpanel på stadionene de spiller, til å reise med rutefly og å plante et tre for hver solgte billett. Er dette framtiden? Må man tenke helt nytt rundt det å turnere?

– Jeg blir veldig glad for at svære artister gjør slike tiltak. Det betyr at det er flere ledd i bransjen som vil det samme, og som er villige til å gjøre noe for å komme dit, sier Baugstø.

– Jeg tror at når de store selskapene, leverandørene og artistene tar grep, vil det få alle til å tenke annerledes. Så håper jeg at elbusser i framtiden kan fungere som turnébusser.

– Blir det en greie at de største artistene hyrer inn sin egen klimaregnskapsfører?

– De store gjør kanskje det. For mindre artister blir det vanskelig. Men det kommer enklere verktøy for å spore utslipp, og da blir alt lettere. Artister kan se hvordan de kan gjøre sin egen turnérute mest mulig miljøvennlig.

Likevel kan det virke kontraproduktivt å fortsette med gigaproduksjoner som, tross alt, gir enorme utslipp? På spørsmål om Live Nation ser for seg å nedskalere på noen måte, viser Baugstø til utslippskuttmålene på 50 prosent.

– Live Nation gjennomfører arrangementer i både stor og liten skala og vi er vårt ansvar bevisst, sier Baugstø.

En annen arrangør som har en egen miljøansvarlig er Bergen Live – også før de ble del av Live Nation i 2020. Nå retter de seg etter Green Nation-målene. For øyeblikket er det Frida Rød som holder i trådene.

– Vi vil ikke være en av dem som bare sier «dette og dette skal vi gjøre» … vi vil gjøre det, sier Rød når Klassekampen møter henne på Bergenhus festning.

Her ligger Koengen, som er scenen for byens storkonserter: Rihanna, Bob Dylan og Kanye West har alle vært innom. I sommer skal Post Malone stå på scenen. I tillegg holdes Bergenfest her hver juni.

– Vi jobber med å få faststrøm på hele området. I 99 prosent av tilfellene har vi nok strøm, men målet i år er å kutte alt av dieselaggregat og gå helt over til fornybar energi. Da vil vi spare flere tusen tonn med diesel.

De største utslippene kommer ellers fra matproduksjon og avfall – pluss transport av varer og utstyr, artister, crew og publikum.

– Her har vi nok et ganske høyt utslipp, og det er her jobben ligger, sier Rød.

– I sommer testet vi ut elektriske gaffeltrucker. Vi vil helelektrifisere hele maskinparken vår, og det kan gå. Men da må vi tilrettelegge ladepunkter og gjøre om på infrastrukturen, så det ikke går på bekostning av effektiviteten og gjennomføringen av festivalen.

Tidligere har Bergen Live bestilt pallevis med merch hvert år: til publikum, til frivillige, og for å selge. Nå vil de lage gjenbruksmerch.

– De som jobber frivillig kan ta med egne plagg, så kan vi trykke kun logoen på, uten årstall. Til publikum kan vi bestille inn brukttøy og lage merch av det – det har jeg troen på. Til de som jobber på festivalen kan vi kjøpe inn klær én gang, gensere og forkle med god kvalitet, og så samle dem inn igjen ved slutten.

Ellers har de innført en panteordning på drikkeglass, forteller Rød, som de nå får testet med full publikumskapasitet til sommeren igjen:

– Vi har glass i 80 prosent resirkulerbar plast, som du «panter» på miljøstasjoner på konsertområdet. Så sender vi det videre til Infinitum, så resirkulerer de det igjen.

Både artister og publikum er blitt bevisste på miljøtiltak hos arrangørene, sier Rød.

– Det ser du på rideren: Mange artister vil at alt skal være økologisk, de vil ikke ha noe plastglass. Slike krav bidrar til at arrangører må omstille seg.

– Dere kan også sette krav til artister?

– Ja, men hvis det er svære produksjoner, er det ikke vi som har siste ordet. Om de aller største artistene skal komme, må vi gjerne ha diesel-aggregat for å gjennomføre. Men man kan også lage «gulrotordninger» som den vi har: Artister som reiser med tog eller buss får et tillegg i honoraret. Det er en fin måte å jobbe sammen på.

Rød påpeker at det å være miljøfyrtårnsertifisert er bra, men at Miljøfyrtårnmerket ikke er tilpasset musikkbransjen. Nå har Bergen Live søkt om midler til å teste ut flere klimaverktøy, for eksempel Green Producers Tool.

– Det er ikke alltid like lønnsomt å drive mest mulig bærekraftig. Men de fleste ser at dette lønner seg i lengden. Markedet har endret seg: Folk krever i større grad at man kutter utslipp nå.

LEIE, IKKE EIE: Teknisk utstyr. Her fra lageret til utleieselskapet Konsertsystemer, som òg er miljøfyrtårnsertifisert. FOTO: SIGVE BREMER MEJDAL

– Alt vi serverer mat i – tallerkener, wrapspapir og bestikk – skal komposteres. Så bruker vi kompostjorden i matproduksjon, forteller Sigrid Skjerdal, festivalsjef for Vinjerock.

De samarbeider med miljø- og avfallssenteret Simas på Kaupanger.

– Vi vil ha et sirkulært system. Nå kan både mat og engangsartikler komposteres sammen, sier Skjerdal.

Samtidig er hun tydelig på at kompost og engangsartikler er en liten del av det store bildet.

– Men det er veldig synlig hvordan man behandler mat, og det er lett å kommunisere til publikum. Festivalgåerne synes også det er viktig med lokalmat og vegetarmat på menyen.

Og i år kan Vinjerock tilby mat som er så lokal som man får det. I det festivalfrie 2020 fikk gjengen både tid og pengestøtte til å prøvelage en grønnsakshage, i tett samarbeid med andre lokale krefter. Nå, på sommerens festival, vil publikum kunne spise poteter, salat og reddiker som er dyrket her.

– Vi ville finne ut hvilke grønnsaker som lar seg dyrke i et fjellklima som Vang. Alle var veldig gira, selv om vi fant ut at grønnsaksdyrking er kjempeutfordrende. Våren her kan jo komme i april så vel som juni, hehe.

Lokal mat er én ting. Men hva med kortreist teknikk?

– Jeg tror vi begynte å tenke på dette med å leie, ikke eie, rundt 1998. Det var faktisk tilfeldigheter som gjorde det, sier Jan-Inge Ingebrigtsen, daglig leder i CT Norge, når vi møtes i Grieghallen.

Teknikk-, lyd- og lysfirmaet Creative Technology Norge (som fram til i år har hett Bright) er en bransjepioner i sirkulærtankegangen. De leverer teknisk utstyr og løsninger til scener, festivaler og arrangementer rundtom i landet. I 1998 hadde Grieghallen nettopp pusset opp, og sleit med økonomien, forteller Ingebrigtsen. Nytt utstyr skulle på plass, og CT skulle levere det. For at begge parter skulle klare å drive lønnsomt, måtte det tenkes nytt.

– Om sommeren holder Grieghallen stengt. Det passet som hånd i hanske med vår utesesong, da vi har mange utekonserter og festivaler. Så vi fant ut at vi kunne ta med utstyret vi hadde i Grieghallen og bruke det på de store sommer-utejobbene.

«Kan en konsertarrangør for eksempel kjøpe tjenesten lys, i stedet for utstyret?»

Karen Sofie Sørensen, leder av Kulturrom

Én utstyrsbank hele året, altså – til vidt forskjellige oppdrag. Det var vinn-vinn: Grieghallen fikk teknisk topputstyr, mens CT slapp å frakte svære utstyrsmengder fra hovedlageret i Oslo, og kunne bruke lokalt utstyr til alle arrangementer i vest.

Tradisjonelt sett har artister tatt med sitt eget utstyr på konserter og turneer. Om det er svære navn, kan det være snakk om veldig mange kilo (eller tonn). Nå bruker norske artister stadig mer lokalt utstyr, heller enn å kjøre inn sitt eget. Dette vil bare bli vanligere, tror Ingebrigtsen:

– Vi håper å bli en lokal leverandør også når de store internasjonale artistene gjør turneer. Så slipper man at alt utstyret må kjøres i trailere gjennom land etter land.

På nittitallet var det altså lønnsomhet, og ikke klimatankegang, som fikk CT til å tenke mer sirkulært. Men gradvis ble de også bevisste på miljøaspektet, ifølge Ingebrigtsen. De siste fem årene har han merket et tydelig skifte i bransjen. Da de svære festivalene begynte å miljøsertifisere seg, stilte de nye krav til underleverandørene.

Ingebrigtsen mener kvalitet er et nøkkelord:

– Vi så at hvis vi klarte å investere i utstyr av topp kvalitet, og klarte å bære de kostnadene, ville det bli lønnsomt, fordi produktenes livssyklus blir så mye lenger. Nå kan utstyr som vi har brukt i ti år, få ti nye år på mindre klubber og scener – i stedet for at vi kjøper og kaster med få års mellomrom.

– Slutte med engangsbatterier i 2022. Det er det musikkbransjen bør gjøre.

Karen Sofie Sørensen slår hånden i bordet.

– Det er ingen grunn til klamre seg fast til engangsbatterier lenger, sier Kjetil Wevling.

Sørensen og Wevling er henholdsvis daglig leder og fagansvarlig i Kulturrom – en tilskuddsordning som deler ut støtte til teknisk utstyr og lokaler innen musikk, dans og teater. Fram til nå har ikke scenekunstarrangører og de fleste som jobber med teknikk, lyd og lys tenkt så mye over at de kan gjøre konkrete klimatiltak, forteller Wevling.

– Det har vært mye snakk om transport og plastglass i bransjen. Tidlig 2020 var vel første gang vi satte oss ned og snakket om hva vi som jobber med sceneteknikk kan gjøre.

Sørensen forteller:

– Vi gir folk midler til å kjøpe inn teknisk utstyr til egne scener, og stiller jo krav til at utstyret som kjøpes må vare i minst ti år. Men nå går vi inn i en framtid der vi må snakke mer om sirkulærøkonomi. Vi må begynne å snakke om disse tingene i bransjen.

En liten, men effektiv start er altså å kutte engangsbatterier. For kulturbransjens batteribruk skaper enorme mengder avfall: I en undersøkelse Kulturrom gjorde hos arrangører i fjor, svarte nesten åtti prosent at de bruker engangsbatterier. Det vil si rundt en million batterier årlig (bare tenk på alle mikrofoner, mygger, trådløse sendere…). Mye av grunnen er seiglivede myter som ingen egentlig har utfordret, tror Wevling. Den vanligste er at det er fryktelig dyrt med oppladbare batterier. Men:

– Man kan få et komplett batterisett med lader og alle mulige duppeditter for rundt 2500 kroner. Da har du investert i alle batterier du trenger til en gjennomsnittlig konsertscene i minst tre år. Det er faktisk en måte å spare penger på, sier Wevling.

Den andre hovedmyten er at oppladbare batterier varer veldig kort. Og hvem vil vel risikere å stå der på scenen, midt i en konsert, mens batteriet i mikrofonen plutselig er flatt? Men Kulturroms prosjektgruppe, bestående av forskjellige arrangører, testet seg frem til at de oppladbare batteriene varte i snitt to-tre timer lengre enn engangsbatteriene.

– Etter bare et par møter gikk alle i prosjektgruppen over til å bruke oppladbare selv, sier Wevling.

– Med en gang de ser hvordan det er, blir det jo sånn: «Hva er det jeg har holdt på med?»

Siste seige myte er at det er svært ressurskrevende å produsere oppladbare batterier.

– Det stemmer at det krever litt mer å lage disse enn engangsbatterier, sier Wevling.

– Men ved 200 gangers bruk er miljøavtrykket redusert med 90 prosent, på 14 av 14 miljøindikatorer. Både utarming av mineraler, vann, CO-utslipp, giftspor i mennesker, økt energietterspørsel … You name it.

I det siste har de to fortalt arrangører, kulturhus og diverse scener om oppladbare batterier. Så godt som alle virker ivrige etter å komme i gang, sier de.

– Vi må bare få med folk, og sette en ny bransjestandard. Nå kan vi endelig gjøre noe mer enn å kildesortere papir på kontoret, liksom, sier Sørensen.

De to synes det er vanskelig å vite sikkert hvor bransjen i Norge står i forhold til andre sammenlignbare land. Sørensen tipper likevel land som er mer miljøbevisste enn oss, som Nederland og Tyskland, har kommet lenger. Norge er blant Europas dårligste på sirkulærøkonomi, ifølge de to.

«Et godt, lokalt kulturliv vil gjøre at folk reiser mindre.»

Julie Forchhammer, klimaarbeider

– Bare det å tenke at råvarer faktisk tar slutt en gang – vi er ikke kommet dit enda, engang, sier Sørensen.

– Vi har tall på at nesten halvparten av batteriene nordmenn bruker blir ikke resirkulert. Resten går i søppelet, sier Wevling.

– Hvorfor? Har vi for god råd?

– Ja, svarer Sørensen kontant.

– Teknisk utstyr blir sett på som forbruksvarer. Å kjøpe ti First Price-batterier til tjue kroner er så lettvint, versus det å gjøre en investering på 2500 kroner og lage nye rutiner.

Wevling skyter inn et eksempel: Musikalen «Wicked» på Broadway gikk fra å bruke 15 000 engangsbatterier til 76 oppladbare i året.

– De gjorde denne overgangen i 2017. Det er ganske enormt.

BATTERI: En lett kuttemulighet. FOTO: SIGVE BREMER MEJDAL

På lengre sikt håper de to at bransjen kan gjøre modulbaserte innkjøp av teknisk utstyr: At man kan bytte ut en og en komponent om noe blir ødelagt, i stedet for å kjøpe alt helt nytt. Wevling tror overordnede EU-retningslinjer, og miljømerking av utstyr, er nøkkelen for at bransjen går over til et mer sirkulært forbruk.

Sørensen tipper at slike ikke er altfor langt rundt hjørnet. Hun peker på at EU-retningslinjer allerede er på vei for annen type elektronisk utstyr.

– Det er viktig å se på mer enn hvor mye strøm noe bruker. Vi må vite hvor mye som ikke blir resirkulert, hva utstyret er laget av, og så videre. Sånne ting må bransjen vår ta ansvar for å finne ut av, sier Sørensen. Hun foreslår:

– Kan en konsertarrangør for eksempel kjøpe tjenesten lys til en fast pris, i stedet for å kjøpe lyskastere og miksepult? Da vil de som leverer lys tjene på å levere lamper som kan repareres, og ikke må skiftes ut – og dermed tar de ansvar for at utstyret sikres lengre levetid. Det vil vi utfordre bransjen litt på nå.

Et steg unna batterier, grønnsakshage og dieselaggregat: Flyreiser har vært den klassiske klimasynderen. Og transport står unektelig for en stor del av bransjens klimautslipp. Likevel mener Julie Forchhammer det blir feil å utelukkende kjefte på arrangører som flyr inn internasjonale artister langveisfra.

– Et godt, lokalt kulturliv vil gjøre at folk reiser mye mindre. I stedet for at publikum flyr Europa rundt, kommer de store artistene til Bergen, Trondheim og Oslo. Festivalene bør heller samarbeide, og samkjøre lineup-ene, sånn at en artist fra f. eks USA kan ta ett område i ett sveip, ikke pendle fram og tilbake mellom kontinenter.

Vi må heller ikke glemme at musikk og kulturmøter også handler om solidaritet og opplysning, mener hun:

– Festivaler som Oslo World spiller en viktig rolle for at vi skal møte og bry oss om mennesker i andre deler av verden. Nordmenn trenger å bli påminnet at ikke alle har like mye ressurser som oss. Dét er også et aspekt i denne diskusjonen.

Nå må de som sitter med makt i bransjen holde på miljøengasjementet, og ikke lokkes tilbake i den behagelige komfortsonen, sier Forchhammer.

– De under 30 har større bullshitfilter på hvilke klimatiltak som funker. De har hardere krav, og dårligere råd. Vi som har jobbet med dette i mange år, må sørge for at andre slipper å gjøre samme feil som oss.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production