Det begynner kanskje å bli noen år siden du la en prompepute på en stol mens du kvelte en latter og forventningsfullt ventet på å ydmyke mora di eller faren din. Men prøv likevel å huske: Tenkte du på Leonardo da Vinci da du gjorde det? Ikke? Det burde du kanskje ha gjort, for tro det eller ei: Den italienske renessansekunstneren er prompeputas rette far!
I et notat fra år 1500 skrev da Vinci, som nylig hadde fullført «Nattverden», at tida var moden for å fokusere mindre på maleri og mer på oppfinnelser. Som sagt så gjort, og snart lå ideen til en cuscino da stridente – en skrikende pute – på bordet. «For å utløse lyden må man ganske enkelt få idioten til å sette seg på den», skrev da Vinci i et brev til sin venn Luca Pacioli.
Prompeputas første offer var ingen ringere enn hans rival Rafael. «[Han] ankom senere enn de fleste og satte seg på stolen sin uten å ha den fjerneste anelse», skrev da Vinci til Pacioli etter en fest hos mesen Cesare Borgia. «Eksplosjonen det forårsaket, sjokkerte alle. Det var fantastisk, fantastisk.»SHH
Idear
Nerdrum-narrativet
Ingen er plikta til å stille kritiske spørsmål til Odd Nerdrum, men det er verdt å spørje seg kvifor ikkje fleire forsøker.
Maria Horvei
Ei nær fulltalig norsk kulturpresse møtte opp til avdukinga av det refuserte Nerdrum-måleriet «Tre menn i en båt» i fjor haust. FOTO: SIGVE BREMER MEJDAL Sigve Bremer Mejdal
I «Journalisten og morderen», den klassiske studia av journalistikkens vesen som i fjor kom ut på norsk for fyrste gong, skriv den amerikanske forfattaren Janet Malcolm om det akk, så føreseielege, men likevel akk, så smertefulle sviket journalistar utsett sine intervjuobjekt for. Å bli intervjua, skriv Malcolm, er å møte ein person som er venleg og sympatisk, lydhøyr og oppriktig nysgjerrig på den forteljinga du ynskjer å leggje fram. Ein ideell samarbeidspartnar, skulle ein dermed tru, når det gjeld å få denne forteljinga ut til ei større lesarskare.
Men kva er det som skjer når den intervjua til sist får lese teksten om seg sjølv? Jau, det vert smerteleg klart at journalisten «aldri hadde den minste intensjon om å samarbeide om fortellingen, men hele tiden aktet å skrive sin egen». Heller enn ei flatterande skildring av intervjuobjektets person, heller enn ei vidareformidling av intervjuobjektets eigennyttige forteljing, er teksten noko ganske anna – noko eige.
Ifølgje Janet Malcolm, som nok aldri las eit norsk portrettintervju av Odd Nerdrum.
Denne månaden opna Nerdrum si fyrste soloutstilling på denne sida av tusenårsskiftet, på galleriet Fineart i Oslo. I «You see we are blind» kan ein oppleve nye og eldre verk av det som ifølgje galleriets presseskriv er «den mest forhatte maleren i norsk kunsthistorie», med ein internasjonal suksess og publikumstekke som har kome «på tross av» dårleg behandling av kunstmiljøet. At Nerdrum i fjor vart refusert frå Høstutstillingen, vert òg nemnd – utan referanse til at han då var i selskap med drygt to tusen andre kunstnarar, eller til at Nerdrum er den norske kunstnaren som har vore ein del av den årlege salongutstillinga flest gongar.
Valet om å sende ut ei pressemelding med eit såpass einsidig fokus er sjølvsagt beklageleg for dei som gjerne vil vite noko meir om Nerdrums kunst, utover at den er orientert mot eit klassisk formspråk. Men rart er det ikkje, og truleg ikkje uklokt heller. Kunstnarens måleri er verdt mykje pengar, men det er òg biletet av Nerdrum som ein outsider, som ei kjerring mot straumen som med sitt perfekt foredla talent har vunne fram over det innforståtte og sjølvherleggjerande etablissementet som elles rår over Kunst-Noreg. Dette er biletet – eller meir korrekt: forteljinga – Odd Nerdrum sjølv ynskjer å formidle til offentlegheita, og at hans eigen gallerist assisterer han i dette, er forståeleg. Etter at Rolf Stavnem inviterte ei nær fulltalig norsk kulturpresse til avdukinga av det refuserte måleriet «Tre menn i en båt» i et forretningsbygg på Tjuvholmen i fjor haust, og nytta høvet til å annonsere denne vårens soloutstilling, er det vel heller ingen som tvilar på kva PR-teft som finst i den garden.
Likevel er detunderleg kor lite som skjer med denne forteljinga om Odd Nerdrum når han møter journalistar. I samband med opninga av «You see we are blind» har kunstnaren blitt portrettert av både Dagens Næringsliv og magasinet Kunst, som begge betakkar seg å pirke noko særleg i kunstnarens sjølvforståing. I bytte får dei overskriftsvenlege sitat om at Nerdrum har kjend seg kansellert sidan han vart fødd (DN), og fråsegn om betydninga av Ovids «Metamorfosar» for motivkrinsen (Kunst).
I kunstmagasinet, som forresten vert utgjeve av Nerdrums galleri Fineart, gjev intervjuforfattaren gjerne Nerdrums rett i at kunstverda kan vere «dogmatisk, smålig og hevngjerrig». Dagens Næringsliv hentar på si side inn ein viss korreks til påstanden om at Nerdrum er utestengt frå kunstmiljøet frå eksterne kjelder, og får Nasjonalmuseet til å stadfeste at kunstnaren vil vere representert i samlingsutstillinga til det nye museet. Men rekka med spørsmål og svar som utgjer mesteparten av teksten, har fyrst og fremst som mål å formidle vidare kva Nerdrum seier om seg sjølv, ikkje å sette dette inn i ein større samanheng.
«Norsk presse har ein lang tradisjon for berre å skrive om to typar kunstnarar: Den Uforståelege eller Den Utstøytte»
Ingen er plikta til å framstille Odd Nerdrum i eit lys som er annleis enn lyset frå lampa han sjølv har vald å sette seg under, men det er verdt å spørje seg kvifor ikkje fleire forsøker. Kan hende er det fordi forteljinga hans for god til ikkje å sluke heil, kan hende har heller ikkje media nokon interesse av å nyansere biletet av kunstverda som arrogant og småleg og Nerdrum som forulempa og utstøytt.
Norsk presse har ein lang tradisjon for berre å skrive om to typar kunstnarar: Den Uforståelege eller Den Utstøytte. Nerdrum kan smidig flyttast frå den eine til den andre kategorien, alt etter som kva som gjev best stoff. Dei siste åra har han òg fått selskap av sine born i dette medielandskapet, med Farmen-kjendis (og Nerdrum-elev) Öde Nerdrum som ei spesielt ynda kjelde til outrerte sitat og tabloidvenlege utfall mot potetnasjonen Noreg. Ein NRK-reportasje der han beklaga seg over mangelen på ein norsk adel vart likt, delt og humra over – for ein liten raring! – og eit Skavlan-klipp der «ferie» vart kopla til konseptet «underklasse», gjekk i 2018 sin sigersgang i nettavisene.
Då Öde Nerdrum vart intervjua av Nettavisen to år seinare, var det byråkratar som vart kalla underklasse, fordi dei har gått offentleg skule og «ikke [har] bakgrunn fra en kulturrik, ærverdig familie». Han beklaga seg vidare over at Vesten har mista sjølvrespekten, over at FNs menneskerettar er den nye religionen og at musikken på radio er «musikk inspirert av afrikanere i Amerika på 1800/1900-tallet.»
Forslag til oppfølgingsspørsmål: Kva for eit menneskesyn er dette? Kva seier det eigentleg om oss at dette er blitt laurdagsunderhaldning?
Som lesar av eit intervju med Odd Nerdrum i 2022 skulle eg gjerne sett ein sjølvstendig journalist stille spørsmål ved koplingane Odd Nerdrum og hans elevar etablerer mellom den klassiske figurative kunsten og eit kulturhierarki der den «vestlege sivilisasjonen» tronar aller øvst. Men eg er òg interessert i noko så enkelt som ei skildring av å vere på kunstnarens generasjonsbustad og improviserte målarskule i Stavern, som ikkje er reint overflatisk og/eller definert av ærefrykt. Eg er interessert i ein kunnskapsbasert analyse av Odd Nerdrums veg frå soloutstilling på institusjonen Astrup Fearnley i 1998 til salsgalleriet Fineart Oslo i 2022. Eg er interessert i kva journalisten opplever som rørande og ekte ved Odd Nerdrums kunst og persona, side om side med kva hen eventuelt ikkje får til å stemme. Eg er interessert i å sjå den beviselege motgangen Nerdrum har møtt, sett i samanheng med den like beviselege suksessen. Eg er, i det heile tatt, interessert i kven journalisten opplever å snakke med når hen snakkar med Odd Nerdrum.
For ein journalist av den avkledande Janet Malcolm-skulen er Odd Nerdrum sjølvsagt ein draum av eit intervjuobjekt – om noko er den eksentriske frukta litt for lågthengande. Men også ein oppriktig beundrar av Nerdrums kunst – og dei finst det altså mange av, også i det «kunstmiljøet» som visstnok har lagt han for hat – har moglegheit til å tilføre ei grad av sjølvstendig, kritisk tenking til forteljinga om Odd Nerdrum. I den grad journalistikk er ein kunst, er det der det ligg.
«Birds of III Omen» bærer oss gjennom et liv med hiv.
Grace Tabea Tenga
FOTO: ANN MIRJAM VAIKLA
Black Box Teater, Oslo
Av og med: Corentin JPM Leven
Scenografi: Ann Mirjam Vaikla
Musikk: Kim Reenskaug/ Wow Sailor
teater
En dyprød blodpose som henger fra taket møter oss på Black Box Teater denne kvelden. Den samler trådene i denne forestillingen, likt den grønne lampa i «The Great Gatsby» (1925). Men i «Birds of III Omen» er de nyrikes statusjag og tapt kjærlighet byttet ut med skammen og motstandskraften som følger det å leve med en hiv, en sykdom som fortsatt er stigmatisert, til tross for at den i dag er kronisk og ikke dødelig. Corentin JPM Levens debutforestilling «+/-» rørte også ved sorgen ved å være hivpositiv og hadde premiere i februar 2020, rett før et nytt virus skulle sette verden i panikk.
I foajeen står Antibac, kondomer og informasjonsmateriell fra Aksept, et ressurssenter for personer som lever med hiv/aids og deres pårørende, som en påminner om at begge virusene fortsatt har et grep om verden. Leven ruller ut av en stor likpose. En skjønner ikke helt hvordan han får puste i den, men det fungerer som en påminner over hvor fatal sykdommen engang var og panikken som rådde på 1980-tallet. Han står opp, naken, før han ikler seg lårhøye støvletter, flere korsetter og to blomsterbuketter til briller, som vekker fordomsfulle assosiasjoner til sexsalg og smittefare.
Kronen på kostymeverket er en sølvfarget partyhatt som plasseres foran ansiktet som et munnbind. Han ligner straks pestlegene under svartedauden som bar masker med lange nebb fylt med velduftende urter for å unngå dødslukta og i håp om å ikke bli smittet av pasientene sine (uten hell).
På 1980-tallet studerte sosialpsykolog Ilan H. Meyer fenomenet «minoritetsstress» ved å se på påkjenningen lhbt+ miljøer levde under da de ble syndebukker for aidsepidemien. Synet på seksualitet som et medisinsk anliggende, som den franske filosofen Michel Foucault kaller for Scientia Sexualis, har bidratt til å sykeliggjøre likekjønnede relasjoner, noe som har preget livene til lhbt+ personer i lang tid. Verdens helseorganisasjon fjernet homofili fra sitt diagnosesystem først i 1992. Til tross for at hiv/aids har gått fra å være en fatal til kronisk sykdom, og medisiner senker virusmengden i blodet betraktelig, kan for eksempel homofile menn bare gi blod først tolv måneder etter siste seksuelle kontakt. Før det var de utestengt fra å gi blod på livstid.
De lårhøye støvlettene er for lengst glemt i det Corentin JPM Leven kler seg i tilstivnede klær i plast. Han synger gjennom et stivt skjørt han har tredd rundt hodet, som en beskyttelseskrage man ser på hunder. Det gjør at sangen høres ut som om den kommer ut av en grammofon. Lysdesignet gjør scenen visuelt interessant, men det er litt vanskelig å få tak på hva den egentlig handler om, og den kjennes litt uforløst.
Men snart vender Leven seg mot et serveringsbord i det ene hjørnet og lager drinker for publikum. Han serverer «Blowjobs», en blanding av Kahlua, Baileys, pisket krem og en sprinkel kanel. Den gode stemningen bygger seg opp i salen, med småprat og forventninger om hvordan drinken vil smake. Samtidig begynner blodposen omsider å dryppe, og hver dråpe gir fra seg et drønn når den treffer lydmatta under seg. Ved å nærmest fungere som sandkorn som renner ut av timeglasset, får lyden et noe deterministisk preg over seg.
I det Leven utroper en skål, resiterer han ordene «I am the trash, the dirty, the perv, the risk … » Med det slår han momentant moroa og lufta ut av rommet, og det oppstår en umiddelbar forskyvning i stemning fra fest til pest og stress. Øyeblikket blir for meg forestillingens mest gripende.
«Birds Of III Omen» fungerer som en dagbok over et liv med hiv og gir innsikt om hvordan det er å leve med sykdommen i dag, med presset fra storsamfunnets utdaterte kunnskap, sykdomsstigma og indre skamfølelse.
