Livet smiler for norsk olje- og gassindustri om dagen. Stortingets midlertidige skattepakke til næringen – et koronatiltak – har gitt en investeringsboom på sokkelen, og dagens skyhøye olje- og gasspriser gir enorme inntekter.

Men i bakgrunnen av oljefesten ulmer industridød, mener Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest tankesmie.

– Vi mener Norge står i fare for å bli Europas nye rustbelte, der industrijobber i distriktene blir erstattet med lavlønnsjobber, sier han.

I en rapport Manifest lanserer i dag, har han undersøkt norsk industris evne til å tilpasse seg endringene i verdens energimarkeder. Den argumenterer for at Norges industristrategi i stor grad består av kortsiktig høsting av verdier i olje og gass, noe som hindrer langsiktig industriutvikling.

Forsterkes av krigen

Det er langt mellom dem som mener at Norge ikke bør satse på grønn industri. Havvind, hydrogen og batterier trekkes stadig fram av både regjeringen, miljøbevegelsen, LO og NHO som næringer Norge skal satse på. Det er derimot uenighet om oljas rolle i omstillingen.

– Regjeringen har en Ole Brumm-tilnærming til grønn industri og olje, altså «ja takk, begge deler». Men når all kapasiteten i verkstedhallene går til fossilt, hvem skal stå for den grønne industriutviklingen alle snakker om? spør Algers.

Han mener problemet forverres av krigen i Ukraina, som har ført til økt etterspørsel av olje og gass.

– Etterspørselen og prisene går opp, men omstillingen framskyndes òg. Europa konkurrerer nå om markedsandeler i grønne verdikjeder, mens Norge har hendene fulle med det Europa omstiller seg bort fra.

Store endringer

Manifest mener norske politikere bør redusere leteaktiviteten på sokkelen, stenge noen områder for oljeaktivitet, og innføre en produksjonsavgift på olje.

Det internasjonale energibyrået (IEA) spår store endringer i energimarkedene de neste tiårene. Et av byråets scenarioer viser at selv med dagens politikk, vil etterspørselen etter olje nå toppen i 2030, og så synke. Etterspørselen etter gass vil øke fram til 2050, men mindre enn hva IEA trodde i 2020.

Om verden skal nå målet om nullutslipp i 2050, blir endringene mye mer dramatiske. I dette scenarioet vil markedet for utbygging av solceller, vindkraft på land og havvind være størst dette tiåret, og så krympe mot 2040 og 2050.

Peker på klasseforskjeller

Algers mener det ligger en klassedimensjon i oljedebatten som sjeldent snakkes om: interessemotsetningen mellom lønnstakere og investorer.

– For investorene gir det mening å tømme norsk sokkel for maksimalt kapitalutbytte. Risikoen er ikke så stor, for de kan selge seg ut og investere i grønn industri i andre land. Men for å utvikle neste generasjons industriarbeidsplasser i Norge må industrien ta grønne markedsandeler nå.

Han trekker fram at Jørn Eggum, leder i Fellesforbundet, feiret at oljeskattepakken gjorde det ulønnsomme Wisting-feltet lønnsomt likevel. Til Aftenposten sa Eggum at utbyggingen skal «fylle verkstedhallene» i flere år.

– Full fart på olje og gass er en rein investorpolitikk. Veien til industridød er brolagt med utvinningstillatelser, sier Algers.

«Skrivebordsoppskrift»

Jørn Eggum er av en annen oppfatning. Han sier at investeringene på sokkelen som oljeskattepakka utløste, hovedsakelig dreier seg om moderniseringsprosjekter på eksisterende felt, samt utbygging av feltene Noaka og Wisting.

«Den forutsigbarheten og de inntektene disse olje- og gassprosjektene gir vår leverandørindustri er helt avgjørende for at de har trygghet og mulighet til å satse også innen havvind, CCS (karbonfangst og -lagring, red.anm.), hydrogen og havbruk til havs», skriver Eggum i en sms.

«Hvordan Manifest klarer å få seg til å mene at dette fører til industridød er for meg en gåte. Manifests teoretiske skrivebordsoppskrift er feil», skriver han.