Enkelte regissører har gjort så sterkt inntrykk at jeg over 20 år senere stadig minnes detaljer fra mitt første kinomøte med dem. Blant de samtidige jeg husker best, er Sofia Coppola (f. 1971), Wes Anderson (f. 1969) og Paul Thomas Anderson (f. 1970). Med den første het filmen «The Virgin Suicides» (1999), med den andre «The Royal Tenenbaums» (2001), med den tredje «Boogie Nights» (1997). Bare i Coppolas tilfelle var jeg med fra start – de to andre hadde debutert noe tidligere. Fra den gang har jeg imidlertid fulgt de tre gjennom nesten alt de har skapt.

Kåre Bulie skriver hver tirsdag om kunst, bøker og annen kultur i Klassekampen