Jeg skriver disse linjene fra et Kyiv som er under artilleriangrep.

Til det siste håpet jeg at russiske troppestyrker ikke ville starte en fullskalainvasjon. Nå kan jeg bare takke de som lekket informasjonen til den amerikanske etterretningstjenesten.

Jeg brukte halve gårsdagen på å overveie om jeg burde bli med i en enhet for territorialforsvar. I den påfølgende natten undertegnet presidenten vår, Volodymyr Zelenskyj, ordre om full mobilisering, og russiske troppestyrker beveget seg inn i landet og forberedte seg på å omringe Kyiv, så beslutningen ble tatt for meg. Men før jeg inntar stilling, vil jeg gjerne kommunisere til venstresiden i Vesten det jeg tenker om deres reaksjoner på det russiske angrepet mot Ukraina.

Aller først vil jeg takke de venstreorienterte som nå demonstrerer foran russiske ambassader – også de som trengte litt tid før de skjønte at Russland var angripende part i denne konflikten. Jeg vil takke politikerne som er for å legge press på Russland for å få dem til å stanse invasjonen og trekke tilbake troppestyrkene sine.

Jeg vil takke delegasjonen av britiske og walisiske parlamentsmedlemmer, fagforeningsfolk og aktivister som kom for å støtte oss og høre på oss i dagene før invasjonen. Jeg vil også takke Ukraine Solidarity Campaign i Storbritannia for hjelp gjennom mange år.

Denne artikkelen dreier seg om den andre delen av venstresiden i Vesten. De som forestilte seg «at Nato ville angripe Ukraina», og som ikke kunne se de planlagte russiske angrepene – som New Orleans-avdelingen av Democratic Socialists of America (DSA).

Eller DSAs internasjonale komité, som publiserte en skammelig erklæring der det ikke ble sagt et eneste kritisk ord om Russland. (Jeg vil gi en stor takk til den amerikanske professoren og aktivisten Dan la Botz og andre for deres kritikk av denne erklæringen.)

Eller de som kritiserte Ukraina for ikke å iverksette Minsk-avtalene, og som ikke sa noe om Russlands brudd på avtalene og de såkalte «folkerepublikkene».

Eller de som overdrev innflytelsen til ytterste høyre i Ukraina, men som ikke la merke til ytterste høyre i «folkerepublikkene», og som lot være å kritisere Putins konservative, nasjonalistiske og autoritære politikk. Deler av ansvaret for det som skjer nå, ligger hos dere.

Dette er en del av et større fenomen i Vestens antikrigsbevegelse. Den britisk-syriske forfatteren og aktivisten Leila Al-Shami brukte sterkere ord: «idiotenes antiimperialisme». Les hennes fantastiske essay fra 2018 hvis du ennå ikke har gjort det. Jeg skal bare gjenta hovedteorien her: Aktiviteten til en stor del av vestlige venstreorienterte «krigsmotstanderne» i forbindelse med krigen i Syria hadde ingenting med å stanse krigen å gjøre. De var bare imot vestlig inngripen. Samtidig ignorerte de, eller til og med støttet, inngripen fra Russland og Iran, for ikke å snakke om holdningene deres til det «legitimt valgte» Assad-regimet i Syria.

«En rekke fredsbevarende organisasjoner har forklart sin stillhet i forbindelse med russiske og iranske intervensjoner ved å hevde at ‘hovedfienden befinner seg hjemme’», skrev Al-Shami. Og videre: «Det unnskylder dem fra å utarbeide en seriøs maktanalyse for å finne ut av hvem som egentlig er hovedaktørene som driver krigen fram.»

Dessverre har vi sett den samme ideologiske klisjeen gjentatt for Ukraina. Selv etter at Russland anerkjente uavhengigheten til «folkerepublikkene» forrige mandag, skrev Branko Marcetic, skribent i det amerikanske venstreorienterte tidsskriftet Jacobin, en artikkel som nesten utelukkende kritiserte USA. Når det gjelder Putins handlinger, kommenterte han bare at den russiske lederen hadde «signalisert mindre gode ambisjoner». Virkelig?

Jeg er ingen fan av Nato. Jeg vet at de droppet den defensive holdningen etter slutten av den kalde krigen, og at de har ført en aggressiv politikk. Jeg vet at Natos utvidelse østover undergravde innsatsen for atomnedrustning og oppbygging av et system for felles sikkerhet. Nato forsøkte å marginalisere rollen til FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og å svekke tilliten til disse organene som «ineffektive organisasjoner». Men vi kan ikke få fortiden tilbake, og vi må orientere oss etter de omstendighetene vi er i nå når vi forsøker å finne en vei ut av denne situasjonen.

Hvor mange ganger tok venstresiden i Vesten opp USAs uformelle løfter til den tidligere russiske presidenten Mikhail Gorbatsjov om Nato («ikke en tomme østover»), og hvor mange ganger nevnte de Budapest-memorandumet fra 1994, som garanterer Ukrainas suverenitet? Hvor ofte støttet venstresiden i Vesten de «legitime sikkerhetsproblemene» til Russland, en stat som sitter på verdens nest største kjernevåpenarsenal? Og hvor ofte husket de på Ukrainas sikkerhetsproblemer, en stat som måtte gi fra seg kjernevåpnene sine under press fra USA og Russland, i bytte mot et papirark (Budapest-memorandumet) som Putin tråkket grundig på i 2014? Falt det i det hele tatt de venstreorienterte kritikerne av Nato inn at Ukraina er det største offeret for endringene som følge av Natos utvidelse?

Gang på gang har Vesten reagert på kritikken av Russland ved å ta opp USAs innblanding i Afghanistan, Irak og andre stater. Selvfølgelig må disse statene tas med i diskusjonen – men på hvilken måte?

Argumentet til venstresiden bør være at andre myndigheter ikke la nok press på USA i forbindelse med Irak i 2003, ikke at det er nødvendig å utøve mindre press på Russland i forbindelse med Ukraina nå.

Forestill deg at Russland opptrådte slik USA har gjort i de siste ukene, med trusler om opptrapping, da USA gjorde seg klare til å invadere Irak i 2003. Forestill deg så hva den russiske venstresiden kunne ha gjort i en slik situasjon, ifølge dogmet om at «hovedfienden vår finnes hjemme». Ville de ha kritisert den russiske regjeringen for «opptrappingen» og si at de «ikke bør risikere indre uenighet i imperiet?» Det er klart for alle at en slik atferd i så tilfelle ville ha vært en feil. Hvorfor var ikke det innlysende når det gjaldt angrepet mot Ukraina?

I en annen artikkel i Jacobin tidligere denne måneden gikk Marcetic så langt som til å si at Tucker Carlson fra Fox News hadde «fullstendig rett» om «krisen i Ukraina». Carlson hadde stilt spørsmål ved «Ukrainas strategiske verdi for USA». Også Tariq Ali i New Left Review siterte bifallende den kalde beregningen til den tyske admiralen Kay-Achim Schönbach, som sa at det å gi Putin «respekt» i forbindelse med Ukraina «kostet lite, eller kanskje ingenting», siden Russland kunne bli en nyttig alliert mot Kina.

Virkelig? Er det det vi ønsker oss, at USA og Russland kommer til enighet og inngår en allianse for å starte en ny kald krig mot Kina?

«Deler av ansvaret for det som skjer nå, ligger hos dere»

Jeg er ingen fan av liberal internasjonalisme. Sosialister burde være kritiske til det. Men det betyr ikke at vi må støtte oppdelingen i «interessesfærer» mellom imperialistiske stater. I stedet for å søke en ny balanse mellom to imperier må venstresiden kjempe for en demokratisering av den internasjonale sikkerhetsordenen. Vi trenger en global politikk og et globalt system for internasjonal sikkerhet. Et slikt system har vi i FN. Ja, det har mange feil og utsettes ofte for berettiget kritikk, men kritikk kan både brukes til å gjendrive og å forbedre. I FNs tilfelle trenger vi det sistnevnte. Vi trenger en venstreorientert visjon for reform og demokratisering av FN. Selvfølgelig betyr det ikke at venstresiden bør støtte alle FNs vedtak. Men en generell forsterkning av FNs rolle i hvordan væpnede konflikter skal løses, vil gjøre det mulig for venstresiden å minimere betydningen av militærpolitiske allianser og redusere antallet ofre. (I en tidligere artikkel skrev jeg om hvordan FNs fredsbevarende styrker kunne ha bidratt til å løse konflikten i Donbas. Dessverre er ikke det relevant lenger.)

Vi trenger tross alt FN, også til å løse klimakrisen og andre globale problemer. Det er en stor feil når mange internasjonale venstreorienterte er så motvillige til å gå via FN.

Etter at russiske tropper invaderte Ukraina, skrev redaktør David Broder fra Jacobin at venstresiden «ikke burde be om unnskyldning for å være motstandere av amerikansk militær respons». Det var uansett ikke Bidens intensjon, slik han sa mange ganger. Men en stor del av den vestlige venstresiden burde ærlig talt innrømme at de har rotet det fullstendig til når det gjelder å formulere sin respons på den «ukrainske krisen».

Jeg avslutter med å skrive kort om meg selv og mitt perspektiv. De siste åtte årene har krigen i Donbas vært hovedspørsmålet som har splittet venstresiden i Ukraina. Vi inntok alle en stilling som var påvirket av blant annet personlige erfaringer. Derfor ville en annen på venstresiden i Ukraina ha skrevet denne artikkelen på en annen måte.

Jeg ble født i Donbas, men i en ukrainsktalende og nasjonalistisk familie. Faren min ble engasjert i ytre høyre på nittitallet, etter å ha sett Ukrainas økonomi forfalle mens de tidligere lederne av kommunistpartiet ble rikere, de han hadde kjempet mot siden midten av 1980-tallet. Han har selvfølgelig anti-russiske meninger, men også antiamerikanske.

Jeg husker fremdeles hva han sa 11. september 2001, mens han så tvillingtårnene falle på tv: at de som var ansvarlige, var «helter». (Det mener han ikke lenger – nå tror han at amerikanerne sprengte dem selv.)

Da krigen i Donbas begynte i 2014, sluttet faren min seg til Aidar-bataljonen som frivillig. Moren min flyktet fra Luhansk, og bestefaren og bestemoren min ble boende i landsbyen sin, som kom under kontroll av «Folkerepublikken Luhansk». Bestefaren min fordømte Ukrainas Euromaidan-opprør. Han støtter Putin, som sier at han har «gjenopprettet orden i Russland». Likevel prøver vi alle å fortsette å snakke sammen (men kanskje ikke om politikk) og hjelpe hverandre. Jeg prøver å ha medfølelse med dem. Bestefaren og bestemoren min har tross alt levd et helt liv der de har jobbet på et kollektivbruk. Faren min var byggearbeider. Livet har ikke fart godt med dem.

Hendelsene i 2014 – revolusjon etterfulgt av krig – førte meg i omvendt retning av de fleste i Ukraina. Krigen drepte nasjonalismen i meg og fikk meg til å bevege meg mot venstre. Jeg ville kjempe for en bedre framtid for menneskeheten, ikke for nasjonen. Foreldrene mine, med sine postsovjetiske traumer, forstår ikke de sosialistiske synspunktene mine. Faren min har en nedlatende holdning til «pasifismen» min, og vi hadde en vond diskusjon etter at jeg dukket opp på en antifascistisk demonstrasjon med en plakat som krevde at den høyreekstreme Azov-regimentet må oppløses.

Da Zelenskyj ble valgt til president i Ukraina våren 2019, håpet jeg at det kunne forhindre den katastrofen som utspiller seg nå. Det er tross alt vanskelig å demonisere en russisktalende president som vant med et program for fred i Donbas, med vitser som var populære blant både ukrainere og russere. Dessverre tok jeg feil. Selv om Zelenskyjs seier endret mange russeres holdning til Ukraina, forhindret den ikke krigen.

I de siste årene har jeg skrevet om fredsprosessen og om sivile ofre på begge sider av Donbaskrigen. Jeg har prøvd å fremme dialog. Men alt dette har løst seg opp i ingenting nå. Det finnes ingen kompromisser lenger. Putin kan planlegge hva han vil, men selv om Russland erobrer Kyiv og iverksetter et okkupasjonsregime, vil vi kjempe imot. Kampen kommer til å vare fram til Russland forlater Ukraina og betaler for alle ofrene og ødeleggelsene.

Derfor er mine siste ord rettet til det russiske folk: Putin-regimet må felles. Skynd dere. Det er i både deres og vår interesse.