Forsvarets Høgskole har delt denne artikkelen med deg.

USAs etterretning hadde rett om den umiddelbare invasjonsfaren.

Ja, jeg tok feil

Jeg utelukket det ikke, men holdt det som usannsynlig at Russland ville gå til full okkupasjon av Ukraina. Den vurderingen viste seg å være gal – fullstendig gal. Det får være en trøst at jeg ikke var aleine. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sa at han ble overrasket, og i Morgenbladet skrev den russiske, Riga-baserte frilansjournalisten Leonid Ragozin at «Putin har gjort noe som de fleste genuine russlandseksperter betegnet som utenkelig. Det gjelder også meg, helt til siste sekund trodde jeg ikke det var mulig». Heller ikke de fleste akademikere, med noen få unntak, trodde at det skulle skje, skriver Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier.

En av dem som klarest sto for et annet syn i norsk offentlighet, var Høyres Michael Tetzschner. I Minerva 10. januar skrev han at samtalene som foregikk mellom vestlige og russiske ledere, ikke var reelt diplomati.

Det gikk derfor mot en full russisk invasjon. Spørsmålet var om det i tidsrommet fra Russland stilte sine krav om en ny europeisk sikkerhetsordning 17. desember, og fram til krigsutbruddet 24. februar, fantes noen muligheter til å forhindre krigen. I et seinere innlegg, riktignok etter at invasjonen var et faktum, skrev Tetzschner at «beslutningen om invasjon var tatt allerede før de ‘ultimative krav’ ble framsatt i desember. Møtevirksomheten som fulgte, var ikke diplomati, men en teaterkulisse.»

«Derfor antok jeg at de overdrev denne gangen også»

Det er mulig Tetzschner har rett, men var samtalene også en teaterkulisse for Vesten? Ble det i det hele tatt gjort noe alvorlig forsøk på å finne en løsning? Det vet vi rett og slett ikke, selv etter å ha lest Tetzschners artikler.

Tidligere generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland hevder med styrke at det ble gjort for lite. Han skriver på Facebook: «Nå hevder amerikanerne at de har visst lenge at Putin ville gå til krig. Hvorfor satte man da ikke diplomatiet i høygir? OSSE, som ble opprettet som følge av Sikkerhetskonferansen i Helsinki i 1975, kunne vært brukt til å innkalle en ny ‘Helsinkikonferanse’, slik at man kunne skape en prosess for å drøfte bekymringer alle parter hadde. Prosess er bedre enn krig, eller som Winston Churchill sa: ‘better to jaw, jaw than to war, war’».

Jeg tok feil om muligheten for full invasjon av Ukraina, men det jeg oppriktig angrer og beklager, er en leder jeg skrev 9. februar med tittelen «Propaganda». Ikke fordi jeg hevdet at propaganda ikke er forbeholdt Moskva og Beijing, men fordi jeg skrev at Karen-Anna Eggen, forsker ved Institutt for forsvarsstudier, hadde stolt for mye på amerikanske kilder da hun i midten av januar sa at alt pekte mot at Russland nå sender inn styrkene sine. Hun har svart meg i et saklig innlegg her i avisa – og hun har selvfølgelig helt rett.

Opplysningene fra amerikanske etterretningskilder om en nært forestående invasjon var i all hovedsak riktige. Jeg lot i for stor grad egne erfaringer med tidligere strategiske etterretningslekkasjer fra Washington styre vurderingene. Forspillet til Irak- og Libya-krigen står fremdeles sterkt i minnet, der etterretningsopplysningene var fordreide, overdrevne, feilaktige og noen ganger direkte løgnaktige, som i Colin Powells tale til FNs sikkerhetsråd forut for Irak-krigen i 2003. Derfor antok jeg at de overdrev denne gangen også. Det var en feilvurdering og en lærepenge for meg. Uansett hva som har skjedd før, hva som er sagt eller gjort, må enhver ny situasjon vurderes for seg. Argumenter og fakta må veies opp mot hverandre, mest mulig objektivt og minst mulig fordomsfullt. Sannheten denne gangen var at Kreml spredde desinformasjon om den umiddelbare invasjonsfaren, mens de amerikanske etterretningsopplysningene var betydelig mer presise. Jeg beklager overfor leserne og Karen-Anna Eggen.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production