- «Det kan virke som at vi er i ferd med å få en ny nasjonal sykdom som kan kalles ‘trygdenarkomani’. Denne sykdommen er voksende. Vi politikere må være villig til å gi Nav økte ressurser slik at de kan få avdekket flere svindlere», sa Frps Robert Eriksson i 2010. Fem år seinere, da han selv satt som statsråd med ansvar for feltet, gjentok han budskapet: «Nav blir flinkere og flinkere til å ta de store fiskene, og det er jeg kjempeglad for. Dette er personer som bevisst prøver å stikke et sugerør ned i trygdekassa og utnytte velferdssystemet vårt. Disse skal ikke føle seg trygge.» Fire år seinere, da Nav-skandalen var et faktum, spurte VG om han angret på uttalelsen. Det gjorde han ikke, men slo i stedet fast at «dette var utrolig godt sagt, og jeg mener akkurat det samme i dag».
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
I bakspegelen ser ikkje nittitalet så idyllisk ut.
Stakkars Pamela
Fokus
Året var 1996, og Pamela Anderson var verdas vakraste kvinne. Det hang ein plakat av henne over senga til alle storebrør eg kjende. Pamela var Playboy-bunny, Baywatch-stjerne, ho var sex på to bein. Vi, småjentene, benka oss framfor skjermen og såg henne springe langs kvite LA-strender i den ikoniske, raude badedrakta. Ein dag, kanskje, ville vi også få oppleve slik nasegrus beundring. Det var nittitalet, det var lov til å drøyme. Lite visste vi om det helvetet som Pamela Anderson opplevde på same tid.