I New Orleans bor nesten 400.000 amerikanere i en by som kanskje ikke burde eksistert. Ikke bare ligger store deler av den under Mississippis middelvannstand, den er også bygget på en sump. Men mennesket vet alltid råd, og takket være ingeniørkunsten er byen i dag beskyttet av diker og pumpeverk. Riktignok er det reine Sisyfos-arbeidet å holde den tørr, og milliardutgiftene vil i all overskuelig framtid stige i takt med vannstanden.

Hadde det ikke vært enklere – og billigere – å be innbyggerne flytte og la byen synke?

– I samfunnsvitenskapen snakker man om fenomenet status quo bias, der politiske, økonomiske og sosiale krefter trekker mot å ivareta tingenes tilstand, sier den amerikanske journalisten Elizabeth Kolbert.

– Så selv om man finner løsninger som er langt mer kostnadseffektive i det lange løp, vil man sjelden få noen politisk mobilisering for dem. Og det er jo også problemet vi står overfor i håndteringen av klimakrisa: Det ville vært veldig kostnadseffektivt å ta grep nå, men det gjør vi ikke.

Siden 1999 har Elizabeth Kolbert skrevet om klima for The New Yorker. Hennes forrige bok «The Sixth Extinction» (2015) vant Pulitzerprisen, og utgivelsen vi har fått henne på tråden fra Williamstown i Massachusetts for å snakke om, «Under a White Sky», har vært hyllet av så vel toneangivende aviser som Barack Obama.

I dag møter hun forfatter Bjørn Samset til en digital samtale om mennesket, naturen og framtida under Littfest Bergen.

I «Under a White Sky» tar Kolbert for seg et knippe eksempler, like absurde som foruroligende, på hvordan våre forsøk på å kontrollere naturen har ledet oss inn i dyre og endeløse spiraler der vi bøter på skadene fra vår inngripen med ny inngripen:

I Nevada har man brukt millioner av dollar på en falsk fiskedam for å redde den utrydningstruete djevelhuletannkarpen etter et fatalt brønnprosjekt. Biologer forsøker å redde korallrevene ved å skape koraller som kan overleve i varmere og surere hav. Og ja, også prøver å fange karbonet som vi selv har sluppet ut.

«If there is to be an answer to the problem of control, it’s going to be more control», bemerker Kolbert ironisk i boka. Men hva er egentlig alternativet?

– Et første steg ville være om vi alle forstår hvor vanskelig det er å reparere skadene vi påfører planeten. Det heter seg at vi må «håndtere det uunngåelige og unngå det uhåndterbare», men nå gjør vi ingen av delene. Vi planlegger ikke tilstrekkelig for hva vi skal gjøre når de uunngåelige klimaendringene treffer, men vi gjør heller ikke nok for å hindre at det blir enda verre.

At vannstanden stiger og synker i takt med vær og sesong, er selvsagt ikke noe nytt. Før koloniseringen av det amerikanske kontinentet hadde urbefolkningen der sin egen metode for å hanskes med elvenes voksende bredder: De flyttet opp i høyden.

– Har mennesket glemt kunsten å tilpasse seg naturen?

– Mange av oss er allerede blitt nødt til å tilpasse oss ved for eksempel å flytte, og det vil skje stadig oftere ettersom flere landområder vil bli ubeboelige på grunn av klimaendringer. Men jeg tror definitivt vi trenger en dramatisk endring i måten vi lever på. Samtalene om klima har en tendens til å dreie seg om hvorvidt vi skal bytte ut en energikilde med en annen, men i realiteten bare fortsette å leve som vi gjør i dag, sier Kolbert.

«Morsom» er et adjektiv som går igjen i beskrivelsen av Elizabeth Kolberts klimajournalistikk. Og det er noe tragikomisk over skildringene av menneskets forsøk på å redde naturen den selv er i ferd med å ødelegge.

I «Under a White Sky» tar Kolbert oss med til Chicagoelva, hvor enorme ressurser er satt inn for å fjerne tonnevis med asiatisk karpe. Karpen hører nemlig ikke hjemme i denne delvis menneskeskapte elva, men ble satt ut på 1960-tallet i håp om at den ved å spise alger og sjøgress kunne bidra til reinere vann. Tanken var å la en fremmed art gjøre jobben i stedet for å forurense vannet med kjemikalier, men planen slo fryktelig feil.

– Menneskets psyke er uhyre kompleks, og jeg skal ikke prøve å forklare hvorfor vi donerer penger for å redde hvaler, men ikke er villige til å stoppe å bruke produkter som forurenser havene. Men det er vel slik at vi må konfronteres for å se sammenhengene. Kanskje hadde det hjulpet hvis det var slik at hver gang vi bidro til å minske bestanden til et dyr, så dukket dette dyret opp på døra vår, sier Kolbert lattermildt.

Selv ikke vi her i Vesten kan, slik verden er innrettet nå, moralsk pålegges å eliminere eget klimaavtrykk, mener Kolbert.

«Mennesket er virkelig satt på prøve nå. Vi har ikke tidligere hatt kapasitet til å skape globale økologiske kriser»

– Det er vanskelig, for ikke å si umulig å leve et middelklasseliv uten å påføre planeten skade. Om man skal unngå det, må man kutte strømmen og gjøre ting som man av åpenbare grunner ikke er villig til å gjøre.

En av de mange tingene vi ikke er villige til å gjøre, er altså å legge byer døde, så lenge det finnes teknologiske alternativer – og midler til å iverksette dem. Etter stormen Katrina i 2005 var riktignok mange inne på tanken om å forlate New Orleans. Da dikene brast, flommet vannet inn og oversvømte byen. 1500 liv gikk tapt i regionen, og over halvparten av innbyggerne forlot New Orleans.

Seinere har folketallet igjen økt, til tross for at man daglig minnes på risikoen: Over hele byen bærer bygningene en såkalt bathtub ring, linjer som markerer hvor høyt vannet en gang sto.

– Jeg tror ikke den jevne borger i det daglige tenker på at de bor under havnivå, sier Kolbert.

– Etter Katrina gjorde man massive oppgraderinger i systemene som beskytter byen, og hittil har de holdt gjennom hver storm. Men det er jo en kortvarig løsning.

– Står menneskets tro på teknologiske løsninger i veien for viljen til forebygge?

– Absolutt. Mennesket er virkelig satt på prøve nå. Vi har ikke tidligere hatt kapasitet til å skape globale økologiske kriser. Vi var i nærheten da vi fant opp atombombene og måtte innse at vi faktisk var i stand til å føre verden til dens ende. Men jeg tror det at vi unngikk katastrofen den gangen, faktisk har gjort folk for optimistiske. Men altså, det å unngå atomkrig og det å unngå klimakrise har vist seg å være to ganske ulike øvelser.

Og ja, for ordens skyld: Elizabeth Kolbert tar altså ikke til orde for å rive opp New Orleans med rota.

– Det er en fantastisk by. Det er det virkelig.