En av tendensene i nyere skriftlig norsk som min indre pedant sukker tyngst over, er bruk av ordet «måte» uten å få med «på» – som om substantivet skulle fungere akkurat som «way» på engelsk. «En måte å leve», for å lage et overtydelig eksempel. I Lisa Him-Jensens andre diktsamling aner jeg litt pirking i det samme, når ett av diktene åpner med følgende linjeknekk: «En måte å få et barn / på […]» – før det fortsetter etter kolon: «At det dukker opp / en dag / ex nihilo / allerede et stykke på vei / og blir værende».