Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Analyse

Venstrehåp reddet av glipp

Spanias venstreregjering vant ved en feil i halvhjertet oppgjør med ny omstridt arbeidslov:

Mari Eifring
ILDPRØVE: Det ble spennende for Spanias arbeidsminister Yolanda Díaz fra Unidas Podemos da kongressen skulle votere over en arbeidslovsreform. Reformen ble reddet – av en feilstemme. FOTO: PIERRE-PHILIPPE MARCOU, AFP/NTB PIERRE-PHILIPPE MARCOU

Det lå an til å bli en nervepirrende dag for den spanske arbeidsministeren Yolanda Díaz da hun møtte opp i parlamentsbygningen i Madrid torsdag i forrige uke.

Mindre enn ett år var gått siden mannen med hestehalen, også kjent som Pablo Iglesias, lederen av det radikale venstrepartiet Podemos, hadde pekt på henne til å ta over som leder for partikoalisjonen Unidas Podemos.

Iglesias, som da var blitt en internasjonal venstresidefigur forbundet med den spanske sensasjonen Podemos, trakk seg fra regjeringen i fjor for å stille til valg i Madrid. Da han tapte det valget, kuttet han både hestehalen og båndene til partipolitikken.

Det var ingen enkel oppgave for Yolanda Díaz å skulle hoppe etter Iglesias, som hadde filleristet det spanske etablissementet i en årrekke. Likevel seilte Díaz i løpet av 2021 opp som landets mest populære politiker og etablerte seg som et navn stadig flere aviser nevner som en het kandidat til å bli Spanias neste statsminister.

Men først måtte hun vinne kampen om en ny arbeidsreform.

Brutale arbeidslover

For å forstå hvor avgjørende denne reformen var, må vi hoppe et drøyt tiår tilbake i tid. Spania var i likhet med Hellas et av landene i Europa som ble aller hardest rammet av finanskrisa i 2007–2008 og den påfølgende økonomiske krisa. Arbeidsledigheten skjøt i været, og økonomien var i fritt fall.

For at Spania skulle få kriselån av EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), måtte de gjennomføre store endringer i arbeidsmarkedet. Både den sosialdemokratiske regjeringen og den påfølgende høyregjeringen ledet av Mariano Rajoy fra Partido Popular (PP) stilte villige opp.

Resultatet ble omfattende lovendringer i arbeidsloven i 2012.

Nå skulle arbeidsledigheten bekjempes blant annet ved å svekke fagforeningenes makt i kollektive forhandlinger og ved å åpne opp for midlertidige arbeidskontrakter.

I tiåret som fulgte, har disse lovendringene gjort at lønnsveksten i landet har stagnert, og andelen midlertidige ansettelser har eksplodert.

I samme periode ble Spania rammet av et politisk jordskjelv i form av «Los Indignados»-bevegelsen. Over hele landet strømmet arbeidsløse, husløse og indignerte studenter, ungdommer og arbeidere ut og okkuperte gater og torg.

De protesterte mot at vanlige folk måtte betale for en krise de ikke hadde skapt og krevde en nytt og mer deltakende demokrati. Det var ut fra denne bevegelsen partiet Podemos så dagens lys.

Og da grasrotbevegelsens parti etter valget i 2019 til slutt sa ja til å inngå i regjering med sosialdemokratiske PSOE, stilte de blant annet som betingelse at det skulle tas et oppgjør med arbeidslovendringene fra 2012 og arven fra den økonomiske krisa.

Fra oppgjør til justering

Dette oppgjøret var flaggskipet som Yolanda Díaz skulle seile trygt i havn. Gjennom flere måneder ledet hun tøffe forhandlinger om reformen med de to største arbeidsgiverorganisasjonene og de to største fagforeningene.

Like før jul kom partene til enighet, men på veien til den enigheten hadde det store oppgjøret blitt redusert til justeringer. Det meste av endringene fra 2012 blir værende, men det gjøres noen tydelige forbedringer, som at fagforeningene får mer makt i kollektive forhandlinger, og det blir vanskeligere å ansette folk på midlertidige kontrakter.

«Díaz selv fortalte i etterkant at hun var klar for å trekke seg som minister»

En grunn til at det var viktigere for regjeringen å få enighet om en reform mer enn akkurat hvor langt den gikk, var at press fra EU også denne gangen spilte en betydelig rolle.

Dersom Spania skulle motta en stimuleringspakke på 140 milliarder euro fra EUs covid-gjenoppbyggingsfond, måtte regjeringen komme med en konkret reform av det spanske arbeidsmarkedet innen utgangen av 2021.

Men før seieren kunne innkasseres, og EU-pakka hentes ut, måtte altså reformen stemmes gjennom i kongressen.

Reddet av kløneri

For å lykkes med å få politisk flertall for reformen måtte Yolanda Díaz overbevise de mindre, ofte regionale venstrepartiene som mindretallsregjeringen har lent seg på hele veien for å få flertall i kongressen. Der mislyktes hun.

Verken de katalanske eller baskiske venstrepartiene ville stemme for reformen som de ikke fikk ha noen påvirkning på siden den måtte hastes gjennom.

Dermed måtte regjeringen i stedet søke støtte fra høyrepartiet Ciudadanos og det høyrevridde katalanske partiet PDECAT. Heller ikke dette var egentlig nok for å få flertall.

Men som ved en guddommelig inngripen (muligens en konsekvens av at Díaz i desember avla pave Frans et oppsiktsvekkende besøk i Vatikanet) skjedde det besynderlige at en PP-representant rett og slett stemte feil under voteringen. Dermed vippet hans ene stemme flertallet i favør av reformen og reddet dagen for Díaz og regjeringen.

Díaz selv fortalte i etterkant at hun var klar for å trekke seg som minister da hun på et tidspunkt under voteringen trodde at reformen var avvist. At det var en feil som skulle redde hennes skjebne, sier en del om hvor svekket hennes posisjon kan være etter dette.

Trenger en ny seier

Reformen ble kanskje reddet, men hvor etterlater dette Yolanda Díaz sitt prosjekt om å bygge en breiere venstreside?

Det at regjeringen mistet sine faste støttespillere og gikk til høyresida i en så viktig votering, er et stort tilbakeslag for henne som en politisk samlingsfigur.

Kanskje er det vissheten om dette som har gjort at Díaz ikke har ligget på latsida, men raskt har fått søkelyset over på neste sak: Denne onsdagen banket hun gjennom en ny avtale med fagbevegelsen om å heve minstelønna med 35 euro til 1000 euro i måneden. En blank seier som kom godt med etter forrige ukes dramatikk.

Om prosessen rundt arbeidslivsreformen har forårsaket permanent skade for Díaz eller Unidas Podemos, er for tidlig å si, men det er i hvert fall ingen tid eller politisk kapital å miste for en venstreside som trenger å bygge nytt momentum.