De der bruker jeg til å formgi noen av arbeidene som skal til Venezia, sier kunstner Máret Ánne Sara om de oppblåste kondomene som ligger på gulvet.

Vi står i Saras atelier i Kautokeino hvor hun legger siste hånd på verkene som skal vises under den store kunstbiennalen i Venezia til våren. Máret Ánne Sara er kjent for sine konfronterende verker, som blant annet «Pile o’Sápmi» fra 2017, som består av 400 reinskaller med et kulehull i panna.

Det er med andre ord med en viss ærbødighet man går inn i hennes atelier, men selv den mest seriøse og konsentrerte kunstbetrakter vil neppe unngå å legge merke til de nevnte kondomene.

Forventningen om at vi nå bivåner kunstinstallasjon av det pikante slaget, smuldrer raskt opp når Sara forteller hvordan hun bruker gummien til å forme en av sine skulpturer.

Innerst i rommet henger det noen snorer med balsamerte reinkalver som også skal med til Venezia. De representerer det som er blitt en slags kunstnerisk signatur for Máret Ánne Sara – samspillet mellom det magiske og makabre.

For det er ingen tvil om at Sara tar kunsten på største alvor.

– Jeg kaller meg kunstner fordi noen trenger å ha en knagg å henge meg på, men for meg er det egentlig et tomt ord. Slik jeg ser det, er kunst bare et annet ord for tanker om noe viktig, sier Sara, som også har skrevet to romaner.

De mest kjente kunstverkene hennes er blitt til i situasjoner hvor ting blir satt på spissen. For eksempel nevnte «Pile o’Sápmi», som ble laget mens lillebroren Jovsset Ante Sara kjempet mot et krav fra norske myndigheter om å slakte ned store deler av reinflokken.

For en del år tilbake mente myndighetene at antallet rein i Finnmark var blitt for stort for beitearealene. De ulike reindistriktene skulle selv avgjøre hvordan nedslaktingen skulle foregå, men i distriktet til Sara, som i de fleste andre distriktene, ble ikke reineierne enige.

Det førte til at alle måtte slakte samme antall rein, noe som rammet den unge reineieren Jovsset Ante Sara spesielt hardt, siden han ikke hadde fått bygget opp en stor flokk.

Sara gikk til rettssak mot staten, og den var innom flere rettsinstanser før den til slutt havnet i Høyesterett – hvor den unge reineieren til slutt tapte.

Máret Ánne Sara omtaler avgjørelsen i Høyesterett som en «politisk dom», og hun mener deler av det norske lovverket fungerer som et «kolonialistisk verktøy» for å holde den samiske minoritetsbefolkningen i tømmene.

– Det gjør at jeg hele tida går rundt med en stein i brystet. Slik fungerer den usynlige kolonialismen.

For øvrig spiller kunstverket «Pile o’Sápmi» på uttrykket «pile o’ bones» som beskriver de hvite nybyggernes nedslakting av bøffelflokker i Nord-Amerika på slutten av 1800-tallet.

– Det verket ble til i en krisesituasjon. Problemet var at svært få visste noe om hva som var i ferd med å skje, derfor var det også ingen snakk om det. Så da måtte jeg gjøre noe som var så stort og konfronterende at folk ble nødt til å ta stilling.

Verket ble satt opp foran rettslokalene i Tana og Tromsø og til slutt heist opp foran Stortinget – idet lillebror gikk inn til Høyesterett. Máret Ánne Sara kastet seg inn i den politiske debatten i håp om å få de folkevalgte i tale.

– For oss var dette en sak om å være eller ikke være. Det handler om grunnleggende rettigheter, trygghet og menneskeverd, men da jeg forsøkte å argumentere for dette, var det som å snakke for døve ører, sier hun og legger til:

– Jeg har virkelig opplevd hvor skitten og iskald politikken er.

Selv om Sara åpenbart er av det hardføre slaget, har hun også en sårbar side. Etter å ha snakket lenge om tvangsnedslaktingen av rein og industriell rasering av beiteland, må hun gripe etter et papirtørkle.

Hun forteller at møtet med det politiske systemet fikk henne til å føle seg liten og naken.

– Man kan hoppe i døden uten at de dresskledde herrene på Stortinget bryr seg. Kunsten er livet mitt, men det koster når man lever og kjemper så intenst. Jeg ble rett og slett syk av det, og det har tatt tid å hente seg inn igjen.

Hun snakker om hvor sårbare de uberørte naturområdene i Sápmi er og om hvor viktige disse arealene er for samenes eksistensgrunnlag. Sara er blant annet opptatt av kampen som sørsamene på Fosen i Trøndelag, med reineier Leif Arne Jåma i spissen, fører mot de to vindmølleparkene som er etablert på halvøya.

Dette er også en sak som i en rekke år har vært innom flere rettsinstanser, og her har Høyesterett konkludert med at utbyggingen av vindkraftverkene er i strid med reindriftseiernes grunnleggende rettigheter.

Likevel har regjeringen bestemt seg for å utrede mulighetene for at vindmølleparkene kan bli stående.

– Dette er jo absurd. At staten selv pisser slik på demokratiets grunnstruktur ved å bagatellisere dommen fra Høyesterett når det ikke gagner deres egne interesser, er skremmende. Ikke bare for oss samer, men for alle i dette landet.

Máret Ánne Sara snakker i tydelige ordelag og legger ikke fingrene imellom når hun utvikler sine resonnementer. Spørsmålet er om hun også er konfronterende på andre arenaer enn kunsten?

– Ja, jeg er nok det. Det var en periode da jeg innså at jeg var både konfronterende og langsint, og det er en veldig dårlig kombinasjon. Det er et «enten-eller» her. Dersom du hele tida velger å ta konfrontasjoner, kan du ikke være langsint i tillegg.

– Så med andre ord er du ikke lenger langsint?

– Nei, da hadde jeg nok endt opp med å bli veldig aleine.

Sara har alltid vært kreativ av gemytt, men det var ikke gitt at hun skulle bli kunstner i voksen alder. Familien hennes har drevet med reindrift i utallige generasjoner.

– Som barn drømte jeg om å jobbe med rein. Selv om det er tungt arbeid, har jeg alltid vært glad i den tryggheten, roa og friheten dette gir.

Men da Sara vokste opp, var det ikke vanlig at jenter gikk inn i reindrifta. Etter hvert kom tanken på å bli journalist – ikke et unaturlig valg for ei jente som kunne lese før hun begynte på skolen.

I perioden mellom 2007 og 2013 var hun redaktør for det samiske ungdomsbladet Š, men journalistikkens objektivitetskrav skulle by på problemer.

– Jeg innså at det er umulig for meg å forholde meg objektivt i sakene som vokste seg større og større rundt meg. For eksempel spørsmålet om gruvedrift i reinbeitelandet vårt og den parallelle tvangsnedslakting av reinen vår. Det er også noe med journalistikkens natur som virker begrensende. At det skal gå fort og at det er lite rom for flere perspektiver.

– Derfor foretrekker du å uttrykke deg visuelt?

– Ja, i et kunstverk kan jeg være så subjektiv som jeg trenger å være og samtidig flette inn mange lag av perspektiver. Det kan man jo også i bokform, men jeg det har jeg egentlig ikke tålmodighet til.

– Men … du har jo skrevet to bøker – hvorav den ene ble nominert til Nordisk råds litteraturpris?

«Jeg kaller meg kunstner fordi noen trenger å ha en knagg å henge meg på, men for meg er det egentlig et tomt ord»

— MÁRET ÁNNE SARA

– Jo da, men det er liksom ikke jeg som har valgt å skrive disse bøkene. Det er mer stoffet som har valgt meg. Jeg foretrekker kunsten fordi den kan være mye mer hardtslående og fysisk umiddelbar enn det man kan få til i et bokformat.

Til tross for det harde og konfronterende uttrykket er Saras kunst nå blitt opphøyet i kunstfeltet. «Pile o’Sápmi» er kjøpt inn av Nasjonalmuseet. Tidligere har hun også deltatt på den prestisjetunge kunstmønstringen Documenta i Tyskland, og nå er hun altså én av tre samiske kunstnere som tar over den nordiske paviljongen under kunstbiennalen i Venezia denne våren.

– Forsvinner ikke det konfronterende elementet ved kunsten din når den blir kanonisert?

– Det vil jeg ikke si, for nå har den egentlig utspilt sin rolle. Den var aktivistisk i den situasjonen som den var laget til, da den sto utenfor rettslokalene og Stortinget. Nå henger den i Nasjonalmuseet som et evig vitne på den usynlige kolonialismen som vi kjemper så hardt mot i vår tid.

Samtidig har verket beholdt sin råhet og brutalitet, påpeker Sara.

– Det er tross alt 400 liv som henger der – med kulehull i panna. Den krafta vil alltid være en del av verket og noe som også seinere generasjoner kan erfare.

– Hva betyr den kunstneriske anerkjennelsen for deg?

– Når du bor i Kautokeino, så betyr det ikke så veldig mye. De færreste i min familie kjenner til Veneziabiennalen, og når jeg forsøker å forklare, er ikke interessen veldig stor, sier Sara med et smil i munnvika.

– Og vi har alle måttet lese oss opp på de ulike mønstringene jeg er blitt invitert til. Da invitasjonen til Documenta kom, visste jeg ikke selv hva det var.

«Jeg går hele tida rundt med en stein i brystet. Slik fungerer den usynlige kolonialismen»

At hun ikkehar førstehåndskjennskap til de ulike arenaene på den internasjonale kunstscenen, forklarer Sara på følgende måte:

– Jeg jobber ikke ut fra et kunsthistorisk eller kunstteoretisk perspektiv. Det er egentlig bare sjela mi som manifesterer seg som kunst i noen desperate øyeblikk.

Mange av dem som har store ambisjoner både på vegne av seg selv og sine kunstverk, søker gjerne til etablerte miljøer i de store byene. Det er ikke tilfellet med Sara – hun har blitt værende i Kautokeino.

– Har du ikke hatt behov for å være del av et større kunstmiljø?

– Hadde jeg etterstrebet det å være en stor kunstner, så hadde jeg kanskje søkt meg til større byer, men jeg ser på kunsten som en del av livet – og livet mitt, det er her.

Så mangler det heller ikke på likesinnede i nærmiljøet. Sara har vært med på å bygge opp et eget samisk kunstnerkollektiv i Kautokeino under navnet Dáiddadállu.

– Det kan være tungt å utvikle seg kreativt når man befinner seg aleine på et avsidesliggende sted. Men nå har vi altså fått samlet 21 kunstnere som har tilknytning til Dáiddadállu, og det er helt unikt, forteller hun.

Selv om Sara har langet kraftig ut mot det politiske systemet i Norge, har hun også blitt lagt merke til blant de mer eleverte representantene for den norske staten.

I 2019 ønsket Dronning Sonja å vise kunstverket «Spirals of the Pile».

«Det koster når man lever og kjemper så intenst. Jeg ble rett og slett syk av det»

– Invitasjonen kom akkurat idet staten hadde bestemt seg for slakte ned flokken vår uten hensyn til hva FNs menneskerettighetskommisjon konkluderte med i saken.

For Sara ble det derfor avgjørende at dronningen forsto alvoret i omstendighetene.

– Om hva verket handlet om og om den situasjonen vi og mange andre reindriftssamer står i.

«Spirals of the pile» er en skulptur laget av kjevebeina som ble til overs fra reinsdyrhodene brukt i «Pile o’Sápmi».

– Det var viktig for meg å møte dronning Sonja personlig for å forklare sammenhengen dette verket inngår i. Det er ikke en pyntegjenstand som er til låns. Hun kan jo ikke ta stilling politisk, men hun ga meg audiens, og det var vel det mest politiske hun kunne gjøre – slippe meg innenfor dørene på slottet.

– Hvordan var møtet med en av den norske statens øverste representanter?

– Dronning Sonja er en utrolig sterk og bunnsolid kvinne. Dronninga har ikke bare en genuin interesse for kunst, men jeg forstår det også slik at kongeparet har et ektefølt engasjement for Sápmi. Samtidig som vi i Sápmi samtidig har lange tradisjoner med å ty til dem i de mest desperate situasjoner.

Utenfor atelieret viser gradestokken 30 minusgrader. Sara tar oss med på en rundtur i Kautokeino og forteller om hvordan klimaendringer påvirker livsgrunnlaget og om hvordan frykten for den norske staten skal gjøre arealinngrep, preger det lille samfunnet.

– Jeg lever med en sorg som handler om at naturen, dyrene og samfunnet rundt meg ikke har det bra. Dersom dette bedres, kan også jeg bli lykkelig. Dette handler om en grunnleggende sammenheng.

– Så hva gjør deg glad?

– Det er jo ikke sånn at jeg har mistet håpet. Jeg har en sønn på et og halvt år som gir meg mye glede. Og reinen vår lever. Da gjør vi også det. Men jeg har mistet troa på det politiske systemet i Norge fordi det utgjør en fare for oss og samfunnet jeg er en del av.