«Baraf» betyr is eller snø på flere språk. Den eneste grunnen til at jeg vet det, er at jeg i helga søkte opp ordet mens jeg hørte på «BARAF/FAIRUZ», en av låtene på rapduoen Karpes siste plate «Omar Sheriff». «Brune føtter rett i baraf» er første strofen, som avløses av ordspill og betroelser om livs- og klassereise, familie og røtter. Det er ikke mange andre enn Chirag i Karpe som får «baraf» til å (nesten) rime på «karafell», for så å uanstrengt spinne «hårete mål» til «tarantell» og videre til «drikkepress-jokes» som «ta-ræ-en-tell».
Bak leken med språk fins det som vanlig et alvor. Mot slutten av sangen kommer Magdi, den andre halvdelen av Karpe, med en rekke dempede, men desperate spørsmål. De er rettet mot en forelder, i alle fall tolker jeg dem sånn. Han spør: Hvorfor må du spise de der søtsakene? Hvorfor må du ta fem teskjeer med sukker? Hvorfor går du så sjelden ut av blokka?
Og hvorfor juger du til legen?
Under den tilsynelatende dømmingen ligger det en dyp fortvilelse, som uttrykkes tydeligere og tydeligere gjennom verset: «Hvorfor går du og får hjerteflimmer?/Hvorfor går du og får beinmargskreft?/Hvorfor går du ikke ut om vinteren?/Hvorfor går du ikke og bare får trent?/Hvorfor går du?/Hvorfor?» Mens jeg hørte på dette, så jeg både venner og ukjente dele sine reaksjoner på albumet. Noen majoritetsnordmenn, men de aller fleste var minoritetsnordmenn. Folk med bakgrunn fra så ulike land som Chile, Pakistan, Somalia og Libanon lyttet til den samme musikken og kjente seg igjen.
På et tidspunkt chattet jeg med en bekjent om den nevnte sangen. Det viste seg at hun satt på sykehuset og ventet på å få besøke sin tyrkiske mor, som en gang var frisk og vasket i norske bygninger, men som nå var kreftsyk og lå døende i en norsk sykehusseng. Denne sorgen som inntreffer når en forelder er i ferd med å forsvinne, er selvfølgelig ikke forbeholdt migrantbarn. Men den får et ekstra lag hos oss, kanskje fordi vi mister vår viktigste kobling til en del av verden og historien som vi prøver å bære i oss, men som føles så fjern.
«Bak leken med språk fins det som vanlig et alvor»
Karpe setter ord på migrantens melankoli og har bygd et helt lydverk for en mangslungen diaspora og nasjon. I dette musikkuniverset er foreldregenerasjonen påfallende til stede, og ikke bare hos Karpe. Den britiske artisten M.I.A. oppkalte de første albumene etter sine tamilske foreldre, faren Arular og moren Kala. En av platene til den svenske rapperen Silvana Imam starter med en monolog fra hennes litauiske mor, som følges opp seinere med et budskap på arabisk fra Silvanas syriske far. Og et sted i Karpes forrige utgivelse er det en liten samtale mellom Chirag og faren. Etter å ha mimret litt sier pappaen: «Tiden har gått, da. Kan ikke klage for småting nå.»
Sånn er de. Foreldrene våre, som bare har jobbet og holdt kjeft, uten at noen har invitert dem til Dagsnytt 18 for å snakke om ytringsrommet eller noe annet. For dem, som prøver å forberede seg på å dø i et fremmed land, har den klissete kaka eller koppen med altfor søt te vært den billigste og raskeste billetten hjem.
Vi, barna deres, er troende og troløse, skamfulle og skamløse, rotfestede og rotløse. Vi var barn da vi fylte ut skjemaer for foreldrene våre, ringte kundeservice på deres vegne og skrev kondolansekort som skulle til deres norske venner. Vi var barn da resten av Norge lo av sketsjer der det eneste poenget var at folk snakket som foreldrene våre gjorde.
Nå holder Norge kjeft og lytter til Chirag når han synger med aksenten til moren .
En dag etterlater foreldrene oss her, mellom stedene de forlot og stedet de prøvde å bli en del av. Når det blir vår tur, vil vi se tilbake for å forsikre oss – og dem – om at vi klarte å komme et skritt nærmere.