Svein Lundeng har delt denne artikkelen med deg.

Strikken har røket. I vårens lønnsoppgjør må arbeidsfolk reise seg og ta en konflikt for historiebøkene.

Er dere klare for opprøret?

KORT LUNTE: Vi bør lære av franskmennene og stoppe samfunnet med en uendelig rekke streiker, skriver forfatteren. Her fra streiken mot Macrons pensjonsreformer i 2020. FOTO: PHILIPPE LOPEZ, AFP/NTB

Jeg er en industriarbeider som jobber for Hydro på et verk på et lite sted på Vestlandet. Jeg jobber altså innen kraftintensiv industri og tilhører for tiden også en kraftintensiv husholdning, i likhet med de fleste her i landet.

Jeg har vært medlem av et LO forbund siden slutten av 1980-tallet og har således bidratt til arbeiderklassens fremste våpen, fagforeningene, i snart 33 år. Og for å kalle spaden en spade med en gang: Våren 2022 og kommende lønnsoppgjør bør bli en konflikt for historiebøkene.

Jeg antar at regjering, arbeidsgiverorganisasjoner og kanskje til og med LO vil presisere hvor viktig det er at man viser måtehold i lønnsoppgjøret. Men denne gangen har jeg ikke tenkt å følge det i det hele tatt. Jeg håper jeg ikke blir den eneste som gjør det, men strengt tatt vil det overraske meg kraftig hvis ikke kommende lønnsoppgjør blir en lang rekke med konflikter og, i ytterste konsekvens, en lang rekke med streiker i forskjellige yrkeslag.

Jeg håper at våren som kommer, bringer med seg konflikter som stopper Norge. Som sier til de som styrer at nå har vi fått nok, og at dette må dere ordne opp i. Jeg håper at de fleste ytrer seg i alle fora de har tilgjengelig, og tvinger frem andre ting enn små plaster på strømregningen.

Samfunnet i Norge i dag har gjort oss avhengig av bensin og diesel for at vi skal komme oss rundt mellom hjem, skole og barnehage, jobb, tjenester fra kommune og andre sosiale aktiviteter. Vi skal da flåes for å fylle tanken på bilen. Kjøp el-bil sier de da. Ville du kjøpt el-bil med strømprisen som er nå? Diesel, bensin og strøm har blitt en luksusvare vi skal blø for. Når sluttet disse tingene å være en livsnødvendighet? Tar jeg for hardt i når jeg kaller dem det? Jeg mener ikke det, ikke sånn som vi har bestemt oss for at samfunnet vårt skal være og fungere.

Nå har vi vært måteholdne så langt tilbake i de forskjellige lønnsoppgjørene som jeg klarer å tenke. Og sånn som markedskrefter styrer, med god hjelp av EU/EØS, er det nå på tide med et løft for «folk flest», slik Arbeiderpartiet presiserte til det kjedsommelige under forrige valgkamp.

Jeg bor som sagt på et lite sted på Vestlandet, ute i distriktet. Jeg har ofte en drivstoffpris på 20 kroner literen på pumpene på bensinstasjonen, jeg må betale stort sett hver gang jeg skal ut av kommunen, når fergene bestemmer at det er greit for meg å dra et sted, og jeg har nå en strømpris som er tre til fire ganger høyere enn «normalen».

«Hvis ikke LO nå står opp, så melder jeg meg ut.»

Jeg er aktiv i lokalpolitikken for Senterpartiet, har sittet i kommunestyret og er nå vara. Og jeg merker at jeg har blitt kraftig desillusjonert etter valget. Det ble jeg forrige gang også, men denne gangen er verre. Den er verre fordi mitt parti har kommet i posisjon, og jeg ser dessverre ingen endring på elendigheten fremover.

Senterpartiet gikk til valg på å «ta hele Norge i bruk,» på å få distriktene på dagsorden. Det tror jeg dessverre har falt kraftig, og jeg tror det falt ikke lenge etter at Senterpartiet gikk i regjering med Arbeiderpartiet. Nå skal det sies at jeg var medlem i Arbeiderpartiet før Senterpartiet, men ble tvunget ut av et parti som ignorerer spørsmål fra grasrota, og som inngikk forlik med Høyre så mange ganger i løpet av de to periodene de var i regjering at medlemsskapet mitt i LO også var oppe til vurdering flere ganger.

Om jeg fortsatt er LO-medlem til sommeren, blir derfor meget spennende for meg personlig. For nå er nok nok.

Arbeiderklassen har blitt lat. Arbeiderkampen virker fraværende, og «folk flest» har blitt bedøvet av stortingspolitikere som jobber for egen vinning og med veldig lite tanke for folket som valgte dem inn.

Hvis ikke LO nå står opp for alle medlemmene sine, krever et lønnsoppgjør som monner, og «nullstiller» markedskreftene som sender familier ut i elendighet, så melder jeg meg ut. Det gir ikke mening at jeg da fortsetter å lønne disse personene i foreningene.

Hvis ikke regjeringen før sommeren presenterer en plan for å rydde opp i kraftbransjen, så betaler jeg heller ikke kontigenten for mitt politiske medlemsskap – det gir heller ikke der mening at jeg skal hjelpe med å holde dem ved makten.

Jeg vil være 52 år i tiden rundt lønnsoppgjøret. Jeg har stort sett jobbet, betalt skatt til fellesskapet og betalt kontigent for fagforeningen min i vel 30 år. Hvis det er denne elendigheten som venter fremover, så får de holde på uten hjelp fra meg.

Jeg har ett eneste ønske til våren: Jeg ønsker meg at det norske folk lærer litt av franskmennene. At vi reiser oss og tar livet tilbake. At vi stopper samfunnet med en uendelig rekke streiker, fram til politikerne i Oslo skjønner at nå har strikken røket.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production