Om man skal tro Bjørgulv Braanen og Klassekampens leder 12. januar, preges den spente situasjonen ved grensen til Ukraina av en «rustningsspiral» som må snus, av USA og Natos angivelige posisjonering opp mot Russlands grenser og sist, men ikke minst: Nato-sjef Jens Stoltenbergs «ensidig[e] vekt på bare ett av Russlands krav», nemlig at «invitasjonen til Ukraina (og Georgia) om å bli med i Nato skal trekkes tilbake».
Jeg forstår og deler fortvilelsen over at vi nå igjen kanskje står på terskelen til krig i Europa. Like opplagt er det at Nato, USA og EUs linje overfor Russland fra Gorbatsjovs tid og frem til i dag kan og bør diskuteres, deriblant om Natos utvidelse i seg selv bidro til å skape situasjonen den skulle skape sikkerhet mot: en militær trussel fra Russland. Kompetente personer fremmet dette synspunktet også før utvidelsene fant sted.
Vi kjenner ikke svaret på disse og andre slike spørsmål. Det er heller ikke gitt at det noen gang vil finnes noe i nærheten av en samstemt oppfatning om hva som gikk galt på veien fra de tidlige 1990-årenes optimisme til dagens dystre virkelighet.
Uansett hva man måtte mene – en slik historisk skyldfordeling gir ingen svar på hvordan den aktuelle situasjonen kan eller bør håndteres. Og kjernen i situasjonen er enkel: Russland truer med krig og har formulert ultimative krav. Hvordan Ukraina, Nato og USA svarer, vil være med på å bestemme Europas sikkerhetssituasjon i overskuelig fremtid. Derfor er jeg opptatt av de faktiske implikasjonene av det Braanen skriver, for de er svært alvorlige.
Braanen mener at Nato og USA ikke må stirre seg blinde på dette med Ukrainas selvbestemmelsesrett, men heller forsøke å «imøtekomme de andre kravene på Russlands liste». Han nevner «ingen Nato-øvelser kloss opp til grensa, ingen kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa og at Natos militære fly og skip skal holde en avtalt avstand fra russiske grenser».
Uansett, konkluderer Braanen, «er ikke svaret på den spente sikkerhetssituasjonen å pøse på med stadig nye våpen og provoserende militærøvelser, men å skape gjensidig tillit».
Når ble Klassekampen forkjemper for stormakters rett til å true med krig overfor svakere nabostater for å tvinge gjennom sin vilje? Og vel å merke: USA og Nato har gjort det klart at de ikke vil gripe inn militært med egne midler for å hjelpe Ukraina om Russland faktisk angriper. Militært sett er landet altså overlatt til seg selv ved et russisk angrep. Viser Russlands fremferd «respekt for hverandres sikkerhet»; bidrar den til «gjensidig tillit»?
Situasjonen ved grensen til Ukraina er ikke en «konflikt» eller en «konfrontasjon», slik det gjerne sies: Disse uttrykkene forutsetter et minstemål av gjensidighet i forholdet mellom partene. Det vi nå ser, er en entydig russisk trussel om invasjon. At trusselen er reell, vet vi – aggresjon eller trusselen om aggresjon har vært Russlands fremste diplomatiske virkemiddel siden okkupasjonen og annekteringen av Krim i 2014. Ønsker vi en situasjon i Europa der stater truer med krig mot svakere nabostater for å nå sine mål? For å unngå unødig polemikk – om svaret er at Russland truer med makt fordi diplomati ikke har ført frem, og at landet derfor ikke har noe valg: Dette har vært aggressorenes svar, til alle tider.
«Det vi nå ser, er en entydig russisk trussel om invasjon.»
Skal vi virkelig stille klokken tilbake til da europeiske staters eneste beskyttelse var rå militærmakt og allianser; gir KSSE-erklæringen fra 1975 om de europeiske grensenes ukrenkelighet og statenes rett til selvbestemmelse ingen mening? I Budapest-avtalen i 1994 ga Russland et forbeholdsløst og folkerettslig bindende løfte om fullt ut å respektere Ukrainas integritet. Dette løftet er for lengst brutt, men betyr det at også vi bør se på denne og andre avtaler bare som «scraps of paper»?
Hva så med de konkrete punktene som Braanen nevner? «Ingen militære angrepssystemer som kan nå Moskva i nabolandene»: Skal altså Nato-land og ikke-Nato-land, fra Tyrkia til Norge, gå til ensidig nedrustning av avskrekkingskapasiteter uten noen form for gjensidighet? Braanen vet like godt som meg at noen gjensidighet er det neppe snakk om. Vi i Norge kunne riktignok håpe på fortsatt å ha USA i ryggen – men jeg har forstått det slik at heller ikke dette er en løsning som Braanen er komfortabel med.
«Ingen Nato-øvelser kloss opp til grensa»: Braanen nevner ikke russiske øvelser kloss opp til for eksempel Ukrainas grenser. Er virkelig aggresjon mot Russland fra land som Estland, Latvia eller Litauen mer sannsynlig enn at det er Russland som er angriperen? Om man faktisk tror dette, forstår jeg at man kan mene at gjensidighet ikke er nødvendig. Men er det noen som faktisk tør hevde at situasjonen akkurat nå er at Ukraina – med USA og Nato i ryggen – truer med invasjon av Russland
Da Georges Clemenceau en gang ble spurt om hva fremtidens historikere ville si om utbruddet av første verdenskrig, skal han ha svart: «Jeg vet ikke, men de vil ikke si at Belgia invaderte Tyskland.»
Braanen slår fast at «[d]en storstilte Trident Juncture-øvelsen i Norge i 2018 ble oppfattet som truende av Kreml». Jeg vet at den russiske ambassadøren har sagt dette, og sikkert også Lavrov, og propagandister i RT sier slikt til daglig – men er det helt sikkert at det er sant? Kan det være mulig at russerne ikke var skremt i det hele tatt, men at de finner det formålstjenlig å fremme denne versjonen både innad i Russland og internasjonalt?
Det finnes likevel ting som Braanen og jeg tilsynelatende er enige om: Svaret på den spente «sikkerhetssituasjonen» – jeg velger å tro at det er situasjonen ved grensen mot Ukraina han tenker på – kan ikke være «å pøse på med stadig nye våpen og provoserende militærøvelser, men å skape gjensidig tillit». Godt sagt – forutsatt at det er Russland han har i tankene. Om vi velger å se bort fra russiske våpen til Krim og Donbass, er det nemlig ingen som har «pøst» eller pøser våpen inn i Ukraina.
Det er vel strengt tatt heller ikke gjennomført «provoserende militærøvelser» i landet. Heller ikke i noen av de andre nye Nato-landene er det gjennomført øvelser som med noen grad av rimelighet kan kalles «provoserende». I så fall må problemet være at enhver militær kapasitet med noen grad av avskrekkingsevne er «provoserende» for Putin og hans regime.
Eller egentlig, vednærmere ettertanke, det er kanskje nettopp her at hunden ligger begravet. Braanen har også helt rett i sin konklusjon: «Folkeretten forvitrer når respekten for hverandres sikkerhet ikke tas hensyn til»: Ukrainerne kunne neppe sagt det bedre selv.
