Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Spanias mestselgende forfatter og humorist fra 1940- til -60-tallet var nazist.

Humoristisk fortrengning

FORGLEMMELSE: Franco-tilhengere gjør fascisthilsen ved Plaza de Oriente i Madrid 2. oktober 1973. Den spanske forfatteren Álvaro de la Iglesias gikk i krigen for Adolf Hitler. Men det finnes knapt spor etter den folkekjære humoristens politiske sympatier i forfatterskapet hans, skriver Kajsa Ekis Ekman. FOTO: AFP/NTB

I det nye året har jeg blitt rammet av en rystende innsikt: En forfatter jeg liker veldig godt, var fascist. Ikke bare det, han gikk frivillig i krigen for Adolf Hitler.

Jeg har lest den spanske forfatteren Álvaro de la Iglesia gjennom 15 års tid. Rettere sagt: Jeg har lest samme bok av ham hvert år. Hver gang jeg kommer til Spania, har jeg et ritual: Jeg setter meg på en kafé, drikker en kaffe og leser novellesamlingen «Cada Juan tiene su don» – et ordspill som kan oversettes med noe i retning av at «Hver Johan har sitt talent». (Don betyr talent, men er også en tittel, som i Don Juan, «Herr Johan», den kjente forføreren fra Sevilla.)

Novellene handler om ulike personer som heter Juan og som er hver sin sorg. Ingen av dem er noen Don Juan, tvert imot går det dårlig for alle. Én Juan har et lite firma som selger vaskemaskiner, men kundene vil ikke lenger ha en vaskemaskin som heter Benitez, og han går konkurs. Når han skal finne en jobb, synes folk han er for gammel, så han går og skaffer seg parykk, en stripete dress og skremmer vannet av familien sin. En annen novelle handler om en forfatter som var flink til å forføre kvinner i sin ungdom. Han ber tjeneren sin utføre det klassiske ritualet: dra for gardinene, ta fram drinkbordet, sette på klassisk musikk – en ung kvinne skal komme på besøk. Men hun kommer ikke. Hun vil heller stå på ski med sine jevngamle. Juan mister motet når telefonen ringer – en ukjent kvinne vil komme på besøk! Hun sier at hun beundrer bøkene hans! Det viser seg imidlertid at hun bare vil selge leksikon …

Jeg har lest andre novellesamlinger av de la Iglesia også, men kommer alltid tilbake til «Cada Juan tiene su don». Der behersker han den typiske spanske humoren til perfeksjon, alltid kvikk i vendingene, men uten å falle i banaliteten – alltid en fare for den kvikke!

Så i årets første uke sitter jeg på en kafé på Gran Canaria, der skandinaver løper ut og inn og viser sine verste sider: krever å bruke toalettet uten å betale, sjangler rundt i rus selv om de har barn med seg – alt til personalets sarkastiske og opprørte kommentarer, og slår opp Álvaro de la Iglesias selvbiografi «Con amor y sin verguenza» – Med kjærlighet og uten skam.

«Var det slik en hel generasjon håndterte det forferdelige de hadde opplevd – ved å glemme?»

Den handler mest om morsomme tilfeldigheter, en kvinne som han så på en opera og så traff på samme båt, en lærer som var mytoman. Men i forbifarten forteller han stolt hvordan han forsøkte å bli med i Francos hær under borgerkrigen, men var for ung. Renovación Española – monarkistenes parti – meldte han seg ut av fordi uniformene så ut som matrosdresser, og det syntes han var for barnslig. I stedet tok han igjen denne mangelen på erfaring seinere, da han meldte seg frivillig i División Azul. Den blå divisjonen, Wehrmachts 250. infanteridivisjon, besto av spanjoler som ville invadere Sovjetunionen sammen med Hitler. Det gikk som det vanligvis gjør for de som forsøker å invadere Russland: Flere døde av kulden enn av kulene.

De la Iglesia forteller om det på noen få sider. Han forklarer at han gjorde det «for sivilisasjonen». Så forteller han at han har sett mye forferdelig, nesten mistet et bein, men at «det beste man kan gjøre med krigen er å glemme den fortest mulig … alle de notatbøkene jeg fylte med virkelige grusomheter, bevitnet og grått over, brant jeg da jeg kom hjem fra denne lange og forferdelige opplevelsen». Etter det fortsetter han å fortelle morsomme ting som skjedde da han kom hjem i 1943.

Dette ble skrevet i 1964, og han nevnte aldri et ord om det seinere. Jeg legger ned boka, fryser midt i sola. Hva innebærer dette? At Spanias mestselgende forfatter og humorist fra 1940- til 1960-tallet var nazist? Uten å gjøre noe stort nummer av det? Er den humoren som gjort ham så populær, bare et skalkeskjul? Både samfunnsmessig og personlig? Er det derfor han raljerer over diktene han skrev som ungdom? Har han lukket døra til det sjelelige? Er det den typen humor som trives i samfunn som ikke har tatt et oppgjør med sin fortid? «Nå snakker vi ikke mer om det, jeg har forresten en god vits.»

Jeg leter etter tegn på denne fascistiske overbevisningen i forfatterskapet hans, men finner ikke noe. Men jeg finner en slags kjekk mandighet som gjør at jeg neppe ville trodd han var sosialist – hvis jeg hadde tenkt på det. Men i det store og hele er det ikke slående. Var det slik en hel generasjon håndterte det forferdelige de hadde opplevd – ved å glemme? Norman Finkelstein skrev: «Årene etter tilintetgjørelsen snakket ikke ofrene om det, det var ikke rom enn for å bearbeide. Slike ting kan man gjøre på avstander, på trygg grunn.»

Sosialistenes bøker var hovedsakelig forbudt i Francos Spania, noe som kan forklare at forfatterne ikke utfordret regimet, men for å bli bestselgere, må de jo også ha vært populære. Jeg søker på nettet, men finner ingen artikler om saken. Álvaro de la Iglesia døde i 1981 og ser ut til å ha passert ubemerket inn i historien. Som jeg ønsker at han ikke hadde brent de notatbøkene.

LANGDRYG: Bildet viser amerikanske soldater i Afghanistan under Operation Resolute Support I 2017. USA invaderte landet i 2001 og har siden vært involvert en langvarig og kompleks krig der. Såkalte antiterroroperasjoner, enten de gjennomføres i Afghanistan, Irak eller Vietnam, virker ofte mot sin hensikt, mener artikkelforfatteren: «For hver opprører amerikanske soldater dreper, skapes det to nye». FOTO: JUSTIN T. UPDEGRAFF, AP/NTB SCANPIX
BESTSELGER: Det finnes en hjemmeindustri av mangfoldskonsulenter og bedrifter som prøver å «svartvaske» sider av egen praksis med PR-framstøt. Øverst blant mangfoldsguruene troner Robin DiAngelo, bestselgerforfatteren som har skrevet boka «White Fragility: Why It’s So Hard for White People to Talk About Racism».
© FOTO: CHARLES KRUPA, AP/NTB SCANPIX
VESTLIGE BOMBER: Bildet er tatt i mars 2011 og viser to bombefly fra det britiske luftforsvaret på vei til Libya. Etter Natos kamphandlinger i landet har blant annet Russland kritisert Vesten for hykleri og brudd på Folkeretten.
FOTO: ROYAL AIR FORCE, AFP/NTB SCANPIX
STYRKEDEMONSTRASJON: Bildet viser bomber og båter, sett fra Byneset i Trondheim, fra den store Nato-øvelsen Trident Juncture i 2018. Der deltok totalt 3000 militært personell fra de fleste Nato-land. FOTO: GORM KALLESTAD, NTB SCANPIX

Klasse­kam­pens inter­na­sjo­nale skribent­panel

168artikler

Våre skribenter gir deg et analytisk blikk på verden.