Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ut av skjærsilden: Det viktigste er å kunne tulle, mener punkpopduoen Brenn. I hvert fall når musikken ikke er lønnsom.

Greia er å ha det gøy

BRENTE BARN: Brenn staves helst «brenn.», med punktum. – Vi la vel det bare på for å være litt ekstra. Men det punktumet er sjukt irriterende, vi gidder aldri bruke det selv. Og det har jo gjort at alle spør ... Men det er vår egen skyld.

– Vi har vært på randen til å ikke gidde å lage musikk mer, sier Brenn. Konsertdvale og nedstenging tok nesten knekken på duoen. Men bare nesten.

– Ja. Ja ja. Så sitter vi her, da. Etter to år med drit!

Edvard Smith Save slår ut med armene. Rèmy Malchère Pettersen nikker megetsigende, eller kanskje litt apatisk, for hvem blir ikke apatisk av koronatiltakskarusellen. Sammen utgjør de to duoen Brenn (eller brenn., som er deres offisielle stavemåte). Og ja: Nå sitter de her. På hver sin plaststol i et gapende tomt Rockefeller. Lysrørene over oss er nådeløse. Det er midt på dagen seint i desember, i et atter en gang nedstengt Oslo. Hvis verden vil, spiller punkpoprockduoen her, i denne sal, under norgesturneen i februar. 7. januar slipper de andrealbumet, «Vandrer på solskinn». Men akkurat nå er stemningen sånn passe.

– Det er en klagete duo du møter nå, sier Rèmy.

– Klagete, men gøy, retter Edvard.

Definitivt gøy. Og definitivt noe for seg selv. Etter konserten deres på Malakoffestivalen i 2019 ble duoen nærmest utpekt som norsk rocks redningsmenn av NRKs anmelder. Lovordene haglet. Samme år spilte de på Roskilde, vant NOPA-stipendet, og ga ut debutalbumet «Elsker» – som like godt sikret dem Spellemannprisen i rock. De var på vei opp, opp – og midt i en norgesturné da det smalt i mars 2020. De fikk beskjed om å snu bilen og kjøre hjem igjen.

– Da var vi 22 år, nå er vi 24 … Det er helt vilt å tenke på at disse to årene av livet mitt bare er avskrevet. Helt sjukt, sukker Edvard.

– Ja, shit. Men vi har spilt en del selv om det har vært korona, da. Sammenliknet med andre, sier Rèmy.

– Men det føles som om vi ikke har spilt noen ting!

Edvard legger hendene framfor fjeset og gnir seg i øynene.

– Åååå. Man har jo hatt lyst til å … bare ikke, liksom. Men så har vi jo laget album og sånn. Det er jo noe å gjøre. Men æsj, for en tid! Og nå sitter vi her igjen. I en slags skjærsild.

– Det er mye sutre- og klagelåter på dette albumet, altså. Den aller første setningen er «å herregud, dette året», sier Rèmy, og Edvard nikker:

– Vi har vært på randen til å ikke gidde å lage musikk lenger. Det er jo ikke noe lønnsomt, vi har begge jobber ved siden av. Og for min del er det å spille live sytti prosent av grunnen til at jeg lager musikk.

Og musikerøkonomien gjør seg ikke av seg selv. Edvard forteller om første familieselskap etter de vant Spellemann:

– Da kom liksom onkler og tanter og pratet til meg som om jeg hadde vunnet ti millioner kroner. De trodde at jeg nå levde kjempegodt av musikken! Så var jeg sånn «Nei … nei, nå er det korona, og … det kostet jo 1800 kroner å nominere oss til Spellemann, så …»

– Jeg tror vi tapte penger på det, sier Rèmy.

Edvard skrur på en slesk vestkantstemme:

– Men det er jo markedsverdien da, ikke saaant!

De kommer frem til at de har skrevet sånn cirka femti /femti hver av «Vandrer på solskinn» («Vi er som et batteri! Pluss og minus»), og at den nye platen er mer helhetlig, sammenhengende enn den «collage-aktige» debuten. Tittellåten handler om denne opp-og-ned-korona-tilværelsen, uten noen faste holdepunkter, forklarer Rèmy.

– Men det er jo ikke sånn at vi ikke har sett lyset i enden av tunnelen. Det er bare det at lyset blir tatt vekk hele tiden.

Om det er noe som har inspirert dem, er ikke lett å svare på. «The Office»? Phoebe Bridgers? Gambling inne i tv-spillet «GTA» (altså «Grand Theft Auto»)?

– Da jeg var hjemme og ikke hadde noe å gjøre … husker du det, da jeg ble gamblingavhengig på «GTA 5» sin kasino, spør Edvard, og rister på hodet.

– Det var tider, det. Under nedstengningen i vinter og vår … Jeg hadde ingen jobb. Men det var falske penger! Jeg brukte ikke ekte penger.

– Vi bor jo sammen, forklarer Rèmy.

– Jeg husker den perioden som … Jeg satt i stua, så kommer Edvard ut i bokser og skrur på Xbox-en.

– Jeg hadde T-skjorte på også!

– Og så skrur du på «GTA», spiller det der gamblingspillet, og enten vant du eller tapte du, og så var du sånn «Ja. Ferdig.» Så gikk du inn på rommet igjen.

– Hahaha. For et liv. Men ja, så dro vi i studio i april.

– Og det reddet deg fra avhengigheten?

– Jepp. Du hører mye gamblingfrustrasjon på albumet! Neste gang skal jeg bli alkoholiker på «GTA». Det går an, man kan det.

Så kommer Edvard faktisk på noe som former hvordan han lager låter:

– Jeg tenker veldig på hvordan noe høres ut på konsert, hvordan publikum kommer til å reagere. «Her kan vi gjøre sånn og sånn, og dette blir fett live». Det har hjulpet meg å tenke sånn, at jeg har hatt noe å se frem til.

Har du sett Brenn live, gir dette all verdens mening. Det spares ikke akkurat på scenekruttet.

– Det virker som leken er en bærebjelke for det dere gjør?

– Ja, nikker Edvard.

– Det er mye kødd. Mye tull! Åh, jeg kunne aldri vært i et sånt seriøst band. Du vet sånne som ikke prater mellom låter?

Rèmy flirer.

– Hvis vi hadde gått musikklinja, hadde Brenn vært et funkband som varte i to år.

– Det var noen sånne band som var bitre på oss. For vi gikk medialinja og de gikk musikk. Men vi fikk flere gigs i Oslo og bla-bla … og de var sånn «Øy, dere kan ikke lese musikk en gang!», sier Edvard.

– Og vi var jo objektivt sett mye dårligere enn dem.

«Åh, jeg kunne aldri vært i et sånt seriøst band. Du vet sånne som ikke prater mellom låter?»

Edvard Save Smith

– Ja. Absolutt. Men vi hadde en … spillavhengighet. På gitar!

– Men hele greia vår er jo at det skal være gøy, slår Rèmy fast.

– Hvis vi hadde vært superseriøse, tror jeg at vi måtte vært sjukt mye mer virtuose ...

– Og da måtte vi tjent masse penger, skyter Edvard inn.

– Når det er så lite lønnsomt som med oss, da må det i hvert fall være gøy. Og hvorfor gjøre dette om det ikke er noe gøy? Da er det ikke vits i å gjøre det i det hele tatt. Det skal stå på gravstøtten min.

– «Døde av gamblingavhengighet», erklærer Rèmy.

De fniser. Hvor mye har man lov å kødde med gravsteinen sin? Kan man lyge om dødsår? Fødselsår? Diskusjonen tiltar. Etter en stund konkluderer Edvard med at nå har vi sporet av igjen.

– Vi sporer alltid av, erkjenner Rèmy.

– Når vi gjør intervjuer og dette skjer, er jeg alltid spent på hvor mye som kommer med. Hehe.

Vi tvinger oss inn på et nytt spor: konsertsporet. I sommer blir det i hvert fall Vinjerock og Malakoff og «masse som ikke er annonsert». Hvis verden vil, er det norgesturné i februar og mars. Da ser rommet vi sitter i forhåpentligvis ganske annerledes ut.

– Å gud, turneen må skje, nå fikk jeg et lite hjerteinfarkt. Et drypp. Et sorgdrypp, sier Edvard.

– Vi kan ha digital slippfest via Zoom, foreslår Rèmy.

Edvard legger hodet på bordet.

– Du har ikke lov å si sånt! Men vi kan jo ha en liten samling hos oss … Og lage toddy. Det blir neste tiltak: «Ingen alkohol på hjemmefest, påbudt med toddy».

– Nei: «Det er lov med alkohol, men man må sitte».

– Der vi er servitører med munnbind og serverer folk øl! Nei, vet ikke, vi slipper skiva og tar det som det kommer. Det hadde vært veldig kult å spille her – nei, det SKAL bli veldig kult. I hvert fall om det blir utsolgt! Og det selger visst greit med billetter.

– Det solgte greit, påpeker Rèmy.

– Så kom lockdown.

Edvard sukker. Så lyser han opp:

– Vi har et skikkelig harry veddemål: Hvis vi selger ut Rockefeller, må vi ta en Brenn-relatert tatovering. Og vi har ingen tatoveringer! Det er veldig vagt: Hvordan tolker man «Brenn-relatert», liksom? «Denne prikken er punktumet i brenn.!» Haha. Eller trynet ditt over hele ryggen, Rèmy.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production