I år er det 300 år siden første del av klaverenes gamle testamente ble skrevet: J.S. Bachs helt essensielle «Das Wohltemperierte Klavier».

Dirigenten og pianisten Hans von Bülow kalte Johann Sebastian Bachs «Das Wohltemperierte Klavier» (WTK, «Det veltempererte klaver» på norsk) for klaverenes gamle testamente (Beethoven-sonatene er det nye), og lignelsen gikk så langt at von Bülow sa at man måtte «tro på» komponisten og verket. Og hvorfor ikke? Bach skal jo ha skrevet S.D.G., Soli Deo Gloria, alene Gud tilhører æren, som en slags signatur eller tilegnelse på alle sine partiturer. Men hvorfor er nettopp «WTK» blitt en lærebok med helt spesiell status i musikkhistorien?