Ikke siden den kalde krigenhar situasjonen vært mer spent mellom Moskva og Washington. Den russiske styrkeoppbyggingen ved grensa til Ukraina ses av mange som et tegn på at Kreml planlegger en invasjon av landet. Det er usannsynlig. Putin er hard i polemikken, men også en relativt forsiktig krigsherre. Omkostningene ved å invadere Ukraina ville vært enorme. Sabelraslingen ved grensa må heller ses som et kraftig varsko til USA og Nato. Russland føler seg truet av våpenutplasseringer og militærøvelser nær den russiske grensa – de største amerikanske styrkeplasseringene i Europa på over 25 år. Russlands forsvarsminister Sergej Sjojgu har sagt at den russiske styrkeoppbyggingen er et mottrekk mot USA- og Nato-øvelsene som oppfattes som en sikkerhetstrussel for Russland.

På en fire timer lang pressekonferanse lille julaften sa president Vladimir Putin at han nå mener alvor. Russland har utformet to detaljerte traktatforslag som ble overlevert Nato og USA for litt over en uke siden. Irritasjonen i Kreml er på bristepunktet over det som oppfattes som en overkjøring av grunnleggende russiske sikkerhetsbehov. Dette er noen av de viktigste russiske kravene til USA:

• Ingen ytterligere Nato-ekspansjon mot Russlands grenser. Natos invitasjon til Ukraina og Georgia fra 2008 om å bli Nato-medlemmer skal trekkes tilbake.
• Ingen militære angrepssystemer som kan nå Moskva, skal utplasseres i Russlands naboland.

• Ingen Nato-øvelser nær Russlands grenser.
• Nato-fly og -skip skal holde en avtalt avstand fra russiske grenser.

«Har Moskva noe å svare med hvis USA avviser alle kravene?»

• Ingen kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa.

Russerne ser dette i et historisk perspektiv, der vestlige løfter om at Natos grenser ikke skulle skyves østover er brutt. «De lurte oss», slo Putin fast på pressekonferansen i Moskva. «USA er på vår dørstokk. Vi vil ikke ha missiler nær våre grenser. Det er som om vi skulle ha utplassert raketter i Canada eller Mexico», sa presidenten.

Der Vesten ser et aggressivt Russland, ser Moskva en trussel mot egen sikkerhet. Også USAs militære tilstedeværelse i naboland som Norge er en del av det russiske trusselbildet. Nato-øvelsen Trident Juncture i Norge i 2018 og baseavtalen med USA, som nå ligger til behandling i Stortinget, ses som offensive og aggressive framstøt rettet mot Russland.

De nye framstøtene fra Moskva er uttrykk for økt selvtillit. Putin har i tillegg sikret seg ryggdekning fra Kina, som også føler seg truet av USA. Det er ikke tilfeldig at Putin møtte Xi Jinping rett før han presenterte forslaget om en sikkerhetspakt med USA.

Sjansen for at Washington skulle akseptere Moskvas forslag er liten, selv om det er avtalt samtaler i januar. I stedet kommer nye forslag om økonomiske sanksjoner mot Russland. I Vesten hevdes det også at Moskva selv bruker pressmidler mot Europa ved ikke å levere tilstrekkelig gass, noe Vladimir Putin avviste som «løgner» på pressekonferansen i jula.

Har Moskva noe å svare med hvis USA og Nato avviser alle russiske krav? Blant prorussiske bloggere og analytikere snakkes det om at svaret kan bli utplassering av nye, avanserte våpensystemer ikke bare i Russland, men også i Hviterussland, Arktis og Atlanterhavet. Russland kan også la atomdrevne angrepsubåter med kryssermissiler patruljere ved USAs kyster. Viseutenriksminister Aleksander Grusjko har sagt at målet med traktatforslagene er å få i gang en politisk prosess, men hvis dette ikke skjer, vil Russland gå over i et annet «modus». «Da vil det være for seint å spørre oss hva som var grunnen til at vi tok slike beslutninger, hvorfor vi har utplassert slike systemer», sa han. Dette er et maktspråk vi ikke har hørt siden den kalde krigen. Det begynner å bli surt nå.