Kunstarten dans, og begrepsapparatet som omgir den, har vært i drift i lang tid. 1990-tallets franske non-dance satte her en standard med sitt nullstilte, åpne utgangspunkt for hva dans kan romme. Denne bevegelsen har sørget for en gradvis nedbygging av skillene mellom de ulike sceniske uttrykksformene, noe den som ser etter, vil få øye på overalt.