Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Da han igjen møtte henne: Det er en begivenhet når Zeppelins Robert Plant på ny synger med bluegrassens Alison Krauss.

Hæla i taket?

MY AIM IS TRUE: Alison har blikket sitt på Robert, og sammen med T Bone Burnett lager de noen gjenkjennelige, men like fullt originalt lydende americana-plater. FOTO: DAVID MCCLISTER

«Raise the Roof» kommer med nytrimmede groover og spektakulære vokalinnsatser, foredlet av den idiosynkratiske lydmannen T Bone Burnett.

Sist det oppsiktsvekkende duettparet Robert Plant og Alison Krauss ga ut plate, var det fortsatt mulig å selge masse cd-er. «Raising Sand» noterte seg i 2007 og 2008 for godt over to millioner solgte eksemplarer, der norske musikkelskere bidro med en uproporsjonalt stor andel. Plata gikk til topps på VG-lista, som faktisk var den eneste listetoppen plata oppnådde.

– Jeg vet at vi gjorde det veldig bra i Norge, bekrefter Led Zeppelin-legende Robert Plant på en konferanse-linje fra Nashville.

– Jeg har et svært godt forhold til Norge. Ikke minst takket være Frank Nes (Bergen Live-sjef, red anm.). Han er som en bror for meg. Sist jeg besøkte Norge fikset han at vi fikk spille på Svalbard, vi var der i fire-fem dager. Frank var faktisk over og besøkte meg tidligere i år. Da fikk han høre på den nye plata.

Med på linja er også Alison Krauss. Og da jeg forteller dem at jeg ringer fra Halden, der Plant holdt konsert for et par år siden, griper Plant ivrig ordet og henvender seg til Krauss.

– Vi spilte inne i denne ruvende festningen. Det var der vi hadde Iain Matthews som oppvarmer. Iain var en av de to originale sangerne i Fairport Convention, som jeg har snakket mye om, og han synger fortsatt som en engel. (Full transparens: Undertegnede jobber med Iain Matthews & The Salmon Smokers).

«Raise the Roof» er bygget på den samme vinnerformelen som «Raising Sand». Det vil si et utvalg mer eller mindre obskure sanger, såkalte deep cuts, fra et stort spekter av låtskrivere. Alle i det som kan kalles rootsmusikk – country, blues og folk – modernisert av produsenten T Bone Burnett, og spilt inn med noen av de beste musikerne i populærmusikken.

– T Bone er en produsent med en mesterlig historikk, han er en platejunkie som har utrolig peiling. Jeg anslår at vi bringer med en tredjedel hver av sangene til disse innspillingene, Alison, T Bone og jeg, forklarer Plant.

– Noen av sangene jeg kom med er å finne på jukeboksen min.

Robert Plant er kjent som en usedvanlig interessert musikkstudent. Da han i 2005 holdt såkalt key note-tale på South by South West i Austin, Texas, fortalte han følgende historie:

– Jeg var på en av mine mange kjøreturer utenfor allfarvei i Sørstatene. Jeg hørte på en AM -radiostasjon, uten reklame, som spilte veldig gode låter, back to back. Etter en times tid kom det en annonsør på lufta og fortalte hva vi hadde hørt. Han sa også at om lytterne fortsatte å sende penger, ville de fortsette å spille cool musikk og kunne garantere at lytterne ville slippe å få høre «Stairway to Heaven»! Jeg kjørte inn til sida av veien, ringte opp stasjonen og fortalte dem at om de kunne love å ikke spille «Stairway to Heaven» igjen, så skulle jeg og Ahmet Ertegun støtte dem økonomisk.

Ahmet Ertegun var den legendariske sjefen for Atlantic Records. Da han døde i 2006, viste Led Zeppelin sin respekt med å gjøre sin eneste (nesten) fulle gjenforeningskonsert noensinne, i Londons O2-arena i 2007.

Og apropos 2007, så bringer «Raise the Roof» definitivt mer av den harmoniske magien som gjorde at sanger som «Killing the Blues» (Roly Jon Salley), «Fortune Teller» (Allen Toussaint), «Trampled Rose» (Brennan/Waits) og «Through the Morning, Through the Night» (Gene Clark) ble tilnærmet folkeeie med «Raising Sand». Måten paret synger på, i enda større grad på den nye plata, er som å være vitne til en intim ballettdans. To sangere som følger hverandre som skygger, noe som ofte resulterer i et helt unikt uttrykk.

– Det er Everly Brothers som er det viktigste forbildet for hvordan vi synger. Det store med dem var at de kunne bytte plass som sangere uten at du la merke til det, forteller Krauss.

– De hadde en intuitiv følelse for hvor vokalen beveget seg.

Sist gjorde Plant/Krauss en versjon av Phil og Don Everlys «Gone Gone Gone (Done Moved On)», mens denne gangen har de valgt «The Price of Love», skrevet av brødrene i 1965.

«Det er vanskelig å forklare, hvorfor virket dette?»

Robert Plant

Resultatet er majestetisk. Krauss’ stemme har antakelig ikke blitt fanget med slik kraft og skjønnhet tidligere. Den tunge, dvelende grooven besørges av den overlegne rytmeseksjonen bestående av trommeslager Jay Bellerose, bassist Dennis Crouch og Tom Waits-gitaristen Marc Ribot – som et opphøyet musikalsk podium der sangerne fremfører en masterclass i harmonier. Låta er klokkerent et av høydepunktene på «Raising the Roof».

– Alison har bidratt til at jeg har fått en mye dypere innsikt i hvor stort countryens duett- og harmonisang er: George Jones & Tammy Wynette, The Louvin Brothers. Dette er musikk som stort sett hadde gått under radaren min helt til jeg traff Alison, innrømmer Plant.

Så hvordan oppsto dette samarbeidet?

– Jeg var jo lenge opptatt av å inkorporere visse aspekter ved arabisk musikk i det jeg gjorde. En eller annen gang på tidlig 2000-tall hørte jeg på min gode venn Bob Harris spille musikk på radioen, på BBC. Der hørte jeg denne unike stemmen, det var med en gang klart at dette var noe helt annet. Hvem var denne fantastiske kvinnen? Jeg måtte finne ut mer av dette.

Plant skryter hemningsløst av Krauss, at hun sitter ved siden av ham er ingen hindring. Men det var ikke gitt at stemmene deres skulle passe så godt til hverandre som de har vist seg å gjøre. Den bluesa hardrockeren Plant er en stor kontrast til bluegrass-fornyeren og country-engelen Krauss.

– Jeg kommer jo fra en helt annen sangtradisjon, der det å ta i veldig hardt er en vesentlig del av det hele. Da vi gjorde de første forsøkene, var vi innstilt på å bare la det ligge om det ikke funka, slår Plant fast.

– Men det er jo et slikt mysterium som kan oppstå i musikken. Det kan være vanskelig å forklare, hvorfor virket dette?

«Raising Sand», tittelen på den første plata, betyr å vekke oppsikt, pådra seg oppmerksomheten på en utagerende måte.

– «Raise the Roof» handler ikke om å fly rundt og slå på en tromme, eller å gå løs med hammeren, være snekker, ler Plant.

– I Appalachene handler det om at stemningen stiger i et lokale, forklarer Krauss.

– Det kan skje i mange sammenhenger.

Uttrykket har vel rett og slett en norsk variant i «så taket løfter seg».

Ellers har det vært mange spekulasjoner om «Raising Sand» i det hele tatt skulle få en oppfølger, og i så fall når. Både Plant (73) og Krauss (50) slapp sine siste soloalbum i 2017. «Carry Fire» var Plants ellevte soloalbum, «Windy City» var Krauss fjerde (utenom platene hennes med Union Station).

– Da jeg hørte sangen «Quatro (World Drifts In)» forsto jeg at vi måtte lage et nytt album, forteller Krauss uten å utdype akkurat hvorfor Calexico-sangen fra 2003 (fra albumet «Feast of Wire») var den utløsende faktoren.

– Vi spilte inn rett før pandemien slo til.

Lucinda Williams er annen kontemporær artist som dukker opp i flere sammenhenger på plata.

– Vi hørte sangen «Can’t Let Go» på Lucindas Grammy-vinnende album fra 1998, «Car Wheels on a Gravel Road». Den er skrevet av Randy Weeks, forteller Krauss.

Og Lucinda selv dukker opp og synger bakgrunnsvokal på «Somebody Was Watching over Me» (Brenda Burns). På deluxe-utgaven av «Raise the Roof» har de lagt til hennes «You Can’t Rule Me», som er å finne på fjorårets Lucinda Williams-album «Good Souls Better Angels».

Ytterlige bonuskutt verdt å få med seg, er en tolkning av Hank Williams’ «My Heart Would Know», opprinnelig B-siden til countryklassikeren «Hey Good Lookin’» fra 1951.

– For min egen del er nok Merle Haggards «Going Where the Lonely Go» favoritten på den nye plata, sier Krauss.

– Sangen var tittelkuttet på en Merle-plate i 1982.

Vemodet som Alison maner frem fra Merles tekst kan knapt beskrives uten at det drypper på manuset her. Den perfekte pedal steel-gitaren spilles av Russell Pahl, en av de mest benyttede steelgitaristene om dagen, mye brukt av blant andre Dan Auerbach.

To av sangene på den nye plata er skrevet av engelske folksangere: «Go Your Way» av Anne Briggs (nå 77) og utgitt i 1971, samt «It Don’t Bother Me» av den enestående gitaristen Bert Jansch i 1965. Jansch gikk bort i 2011.

– Dette er sanger og artister som betydde mye for meg da jeg var ung, forteller Plant.

Musikerne som spiller på «Raise the Roof» teller noen av dem som var med forrige gang og noen helt nye: nevnte Russel Pahl, gitaristene Bill Frisell, Colin Linden og Buddy Miller, og Stuart Duncan på banjo, fele, mandolin og cello. Bassisten Victor Krauss er Alisons bror. Jeff Taylor spiller dolceola og marxophone – sistnevnte en siter som lyder litt som en mandolin, mens dolceola er en siter spilt med tangenter, som bare ble laget mellom 1903 og 1907. Her er del av T Bone Burnetts mystiske arsenal av obskure instrumenter og dertil tilhørende klanger. Los Lobos’ David Hidalgo er også en nykommer. Han er kreditert med jarana, en meksikansk gitar-variant, dessuten akustisk gitar, elektrisk gitar og «electro-acoustic guitar».

– Jeg er stor fan av Los Lobos, slår Plant fast.

– Derfor åpnet jeg 2010-albumet mitt, «Band of Joy», med David Hidalgo og Louie Pérez’ «Angel Dance».

– Vi er svært heldige som kan lene oss på en slik «posse» av musikere. Noen av dem kommer til å være med oss når vi drar ut på turné neste år, men hvem er ikke helt avklart ennå.

«Raise the Roof» er anmeldt på neste side. Plant og Krauss spiller to ganger i Norge i juli: på Hamar og – selvsagt – i Bergen.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production