«I morgon treng du ikkje laga middag, det tar mamma seg av», sa den unge mannen som hadde ringt på døra hos naboen, så gjekk han kjapt heim til rekkehuset der han budde i lag med familien sin. Dei hadde nettopp fått vita at naboen stod midt i ei stor sorg. Ei kvinne «midt i livet» hadde gått ut av tida etter ein tung sjukdomsperiode. Ho som døydde var mor, mormor, kone, søster og dotter. Sorga var stor og tung og uhandterleg. Eit tilbod om å få middagen servert var ei praktisk handsrekning, uventa omsorg som varma.

Bokmagasinet Illustrasjon av Linn Ullmann. Kunstner: Mari-Helene Hvalbye.

Hendelsen

Linn Ullmanns nye roman henter fram skyggelagte minner om makt og kjærlighet.

Jeg hadde en slags déjà vu-opplevelse under lesningen av «Jente, 1983». Hadde jeg ikke sittet sånn en gang før, flere ganger, i november, når ettermiddagsmørket plutselig kommer med et knepp, med en ny roman av Linn Ullmann? «November always seemed to me the Norway of the year», skrev den amerikanske poeten Emily Dickinson i et brev. Det kunne kanskje hovedpersonen i «Jente, 1983» kjenne seg igjen i, hun som holder rede på tidens gang, årstidenes skiftninger, når man må ha lue og ikke, og som samtidig stadig er i det samme, det som ligner det samme, for eksempel når hun går sin faste runde i Torshovparken, eller ser den evige Vintersirkelen på stjernehimmelen, eller vender tilbake til hendelsen hun et sted omtaler som «en sirkel av glemsel og angst og uferdige historier».

Tradisjon

Hendelsen

ETTER GLEMSELEN