Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den jeg var: I Linn Ullmanns roman våkner minnet om en ung jentes forhold til en eldre mann.

ETTER GLEMSELEN

STEDVILL: I «Jente, 1983» mister den voksne kvinnen tilliten til egen plass i verden, til kroppen, hjernen og tyngde­kraften. Jeg tror tillit er et kjempetema for meg, sier Ullmann. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Jeg hadde en slags déjà vu-opplevelse under lesningen av «Jente, 1983». Hadde jeg ikke sittet sånn en gang før, flere ganger, i november, når ettermiddagsmørket plutselig kommer med et knepp, med en ny roman av Linn Ullmann? «November always seemed to me the Norway of the year», skrev den amerikanske poeten Emily Dickinson i et brev. Det kunne kanskje hovedpersonen i «Jente, 1983» kjenne seg igjen i, hun som holder rede på tidens gang, årstidenes skiftninger, når man må ha lue og ikke, og som samtidig stadig er i det samme, det som ligner det samme, for eksempel når hun går sin faste runde i Torshovparken, eller ser den evige Vintersirkelen på stjernehimmelen, eller vender tilbake til hendelsen hun et sted omtaler som «en sirkel av glemsel og angst og uferdige historier».

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production