Tirsdag ba utenriksdepartementet til Bahrain alle deres borgere i Libanon om å forlate landet. Uttalelsene er en utvikling i konflikten mellom Libanon og flere arabiske stater i Persiabukta, hvor flere land har utvist Libanons ambassadører. Konflikten startet etter at det ble offentliggjort at Libanons informasjonsminister George Kordahi kritiserte den Saudi-ledede koalisjonens angrep i Jemen. RS
Taliban forbyr utenlandsk valuta
Notert
JAVED TANVEER
Tirsdag 2. november besluttet Taliban å forby bruk av utenlandsk valuta i Afghanistan for å prøve å motkjempe den økonomiske krisa i landet. De som ikke følger de nye retningslinjene, risikerer rettslig forfølgelse, heter det i en uttalelse fra Taliban. RS
Oppfordrer til å fjerne Nord-Korea-sanksjoner
Notert
I et resolusjonsutkast til FNs sikkerhetsråd oppfordrer Russland og Kina til å fjerne sanksjoner mot Nord-Korea. I utkastet hevder Russland og Kina at sanksjonslettelser vil bedre levekårene til nordkoreanere. I 2006 innførte FN en rekke sanksjoner mot Nord-Korea som har isolert landet. En menneskerettighetsetterforsker i FN har tidligere bedt om sanksjonslettelser, ettersom deler av befolkningen i landet står i fare for å sulte. Kina og Russland prøvde i 2019 å få gjennom et lignende forslag i Sikkerhetsrådet, men forslaget fikk ikke nok stemmer. RS
Med andre ord
Radikale metoder
Hva om klimabevegelsen ble en alvorlig investeringsrisiko for fossilkapitalen?
Daniel Vernegg
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
De siste månedene har den norske klima- og miljøbevegelsen ved flere anledninger tatt i bruk symbolsk sivil ulydighet. Skal aksjonene lede frem, bør bevegelsen lære av sosialdemokratiets historie og tørre å gjøre seg til en reell investeringsrisiko.
Vi har lagt bak oss nok en sommer hvor mediebildet har vært preget av varmerekorder og ekstremvær rundt om i verden. På Sicilia ble det en dag i august målt hele 48,8 grader – den høyeste temperaturen som noensinne er registrert i Europa. I Tyskland og Belgia omkom i midten av juli flere hundre mennesker i flom etter plutselig styrtregn forårsaket av klimaendringer. I Sibir har en rekke skogbranner i løpet av sommeren samlet fortært områder dobbelt Portugals areal og sendt røykskyer til Nordpolen.
I tillegg til å rapportere om været, har mediene de siste månedene gitt mye plass til to ferske og nokså dystre forskningsrapporter om klimaet. Den første kom fra verdens energibyrå (IEA) i mai, og slo fast at ingen nye olje- eller gassfelt kan åpnes dersom vi skal ha sjans til å nå Parisavtalens 1,5-gradersmål. Knappe tre måneder senere kunne FNs klimapanel (IPCC) melde at de ikke lenger ser det som sannsynlig at menneskeheten skal makte å nå dette målet. I stedet er oppvarmingen på vei mot 2,7 grader ved enden av århundret.
Og verre skal det bli. Et skremmende frempek om hva slags fremtid vi er på vei mot, finner vi i climate fiction-romanen «Ministry For the Future» av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh. I løpet av noen dager omkommer 20 millioner mennesker, et scenario som nyere forskning viser er skremmende plausibelt. Legg til sviktende avlinger rundt ekvator, en massiv økning i forekomsten av ekstremvær og opp mot en milliard klimaflyktninger globalt, og noe som ligner et inferno blir et faktum.
Til tross for at skriften på veggen knapt kunne vært tydeligere, går det nye flertallet på Stortinget – som må leve i hva som nærmest må forstås som en slags parallell virkelighet – inn for å lete etter mer olje. Samtidig møtes verdens ledere til det 26. i rekken av COP-møter, uten at noen synes å tørre håpe på at det vil lede til noe positivt å skrive hjem om. Greta Thunberg traff spikeren på hodet da hun nylig oppsummerte de såkalte verdensledernes handlekraftighet med et enkelt «bla, bla, bla». Er vi simpelthen dømt til å kaste mer bensin på bålet mens vi saktekoker oss selv? Det føles nærmest umulig å være alarmistisk.
* * *
Siste uka i mai 1921 var det én sak som mer enn noen annen preget Morgenbladets spalter: utbruddet av Storstreiken av 1921. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at «Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev nemlig vestkantungdom organisert streikebryteri. Fra andre steder i byen rapporterte avisa om at «Folkets hus» hadde strødd takpappspiker i byens gater for å hindre streikebryteri blant sjåfører. Martin Tranmæl, en av de to talerne på Youngstorget, hadde som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911 i tiåret forut for streiken arbeidet målrettet og utrettelig for å radikalisere Arbeiderpartiet og omgjøre LO til en kamporganisasjon. Arbeiderbevegelsen måtte i følge Fagopposisjonen legge «organisationsarbeidet over på et mer revolutionært grunnlag» og ta i bruk direkteaksjonistiske kampmidler som streik, obstruksjon og sabotasje. Under et møte i Kristiania Arbeidersamfund i 1912 ga Tranmæl et eksempel på hvordan sistnevnte kunne se ut ved å retorisk spørre om det ikke var «tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»
Fagopposisjonen fikk i 1918 og 1920 flertall i henholdsvis DNA og LO, og i årene som fulgte kom storkonfliktene som perler på ei snor: Jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927 og den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 med 7,5 millioner tapte arbeidsdager – like mange som de neste 55 årene sammenlagt. Heller ikke under disse konfliktene gikk det rolig for seg, med scener som ofte lignet mer på borgerpressens rapporter fra Storstreiken i 1921 enn på hva folk flest forbinder med en streik i vår tid.
Historikeren Finn Olstads har oppsummert stillingen i klassekampen mot midten av 1930-tallet «som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom.»
Det var i denne situasjonen den kanskje viktigste grunnsteinen for velferdsstaten ble lagt, med Hovedavtalen av 1935. I avtalen gikk det som er dagens NHO med på å anerkjenne fagforeningenes rett til kollektive forhandlinger, mot at arbeiderne aksepterte bedriftseiernes styringsrett på arbeidsplassene. Arbeiderbevegelsen ble i løpet av disse årene rett og slett en så stor investeringsrisiko at kostnadene ved å etterkomme deler av dens krav nå for kapitalistklassen fremsto som en lav pris å betale for å slippe avbrudd i produksjonen. Som oppsummert av fagforeningsaktivisten Asbjørn Wahl, var det «et visst sosialt styrkeforhold, og ikke kompromissets ånd i seg selv, som muliggjorde velferdsstaten».
* * *
I romanen «Ministry For the Future» får hetebølgekatastrofen i Uttar Pradesh svært voldelige følger. Som svar på de fossile brenslenes massedrap begynner grupperingen Children of Kali – oppkalt etter hinduismens dødsgud – å skyte ned passasjerfly, senke containerskip og utføre attentater mot oljeselskapenes ledersjikt. I desperasjon over politikernes manglende vilje til handling fremstår brutal øko-terrorisme for mange som eneste farbare vei for å hindre ytterligere massedød.
Den ekstreme investeringsrisikoen som Children of Kali representerer viser seg å bære frukter på to måter: som insentivstruktur for å få kapital over i grønn innovasjon, og ved å tvinge politikerne til å gjennomføre radikale reformer for å ha noe håp om å oppnå sosial og økonomisk stabilitet. Mens den tranmælittiske arbeiderbevegelsens klassekamp ledet til et klassekompromiss, leder Children of Kalis øko-terrorisme til et klimakompromiss.
«Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft og transport»
* * *
Betyr det at vi må vente til en katastrofe av lignende omfang er et faktum før substansiell endring blir politisk mulig? Forhåpentligvis ikke. De siste par månedene har klima- og miljøak tivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetank i Oslo havn. Mens disse aksjonene hittil har vært primært symbolsk innrettet, og med det ikke har utgjort noen betydelig investeringsrisiko, kan en lett se for seg hvordan de i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.
Den svenske humanøkologen Andreas Malm, som har blitt et av de fremste navnene i den globale klimabevegelsen, har i boka «How to Blow Up a Pipeline» (2021) argumentert for at det er nettopp det som må gjøres. I et intervju i Klassekampen på mandag går han over hele forsida inn for at det er «På tide å teste ut sabotasje». For inspirasjon foreslår han at en ser til den tyske bevegelsen Ende Gelände, som de siste årene har organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Ved fysisk å stanse produksjonen påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes betraktelig.
I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner.
Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffinasjonsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.
Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons science fiction-fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan denne graden av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.
For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Hva om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen tenke seg om to ganger med å investere fossilt?
Kopernikus viste at vi ikke er universets sentrum. Likevel har vi en tendens til å måle verden ut fra oss selv.
Bjørn Vassnes
La oss bare først som sist innrømme det: Når det gjelder de fleste avgjørelser som skal tas, i privatlivet som i det offentlige, så har vi ikke peiling på konsekvensene. Vi aner ikke hva som skal skje til neste år, hvilke utfordringer vi da står overfor. Ingen hadde forutsett covid-19. Kanskje muligheten for en pandemi, men ikke at den skulle bli så svær at den stengte ned verden i nesten to år (og enda er den ikke ferdig). Og ingen, ikke engang NVE, hadde forutsett det hele Norge og mye av Europa nå snakker om: strømkrisen.
Denne typen overraskelser kommer det bare til å bli flere av. Hvorfor? Fordi verdens systemer – de fysiske, de biologiske, de økonomiske, de politiske, de teknologiske – blir mer komplekse og mer sammenvevde. En grunn til at covid-19 ble så alvorlig var fordi den økte flytrafikken og turismen gjorde spredningen rundt kloden mye raskere. For noen år siden var det ikke vanlig at nordmenn reiste på skiferie til Alpene. Vi hadde også stort sett det beskyttelsesutstyret vi trengte selv, og måtte ikke sette himmel og jord i bevegelse for å få ekstra skipslaster med munnbind fra Kina (som vi heldigvis fikk). Det samme med elektrisiteten: Vi hadde ikke strømkabler til kontinentet, og opplevde derfor ikke slike enorme variasjoner i strømprisen som vi nå gjør.
Alt dette burde vi egentlig kunnet forutse, men når vi forholder oss til fremtiden, gjør vi det først og fremst ut fra en grunnleggende, underforstått regel: Det meste kommer til å fortsette som før. Vi bare plusser på litt med svakt oppadstigende linjer på grafene våre. Det kalles prognoser eller fremskrivinger, og er selvsagt noe vi er nødt til å drive på med. For hva har vi ellers å forholde oss til?
Vi tar altså for gitt at verden – stort sett – vil være den samme i morgen som i går. Som i tid, så også i rom: Vi tar som utgangspunkt at folk andre steder i verden er som oss, at de ønsker det samme, og oppfører seg som vi gjør. Vi tror alle ønsker demokrati, og at de mener det samme med dette begrepet som vi gjør. Vi tror alle vil sende sine eldre på gamlehjem så snart de får sjansen, og ungene i barnehage. Og vi tror at om vi begrenser oljeproduksjonen, kommer også saudiaraberne til å gjøre det samme. Å tro at det som er vanlig her og nå, også vil være det andre steder og til neste år, er et tilforlatelig utgangspunkt. Skal vi gjøre en intuitiv statistisk vurdering, må vi jo gå ut fra det utvalget vi kjenner til. Det forteller oss at det vi har, er det mest sannsynlige – så får vi heller korrigere det etter hvert, om vi gidder.
SEG SELV LIK: Vi har en tendens til å tro at morgendagens verden vil se ut som i dag, og at andre mennesker ser den likt som vi selv gjør.ILLUSTRASJON: «LA REPRODUCTION INTERDITE» (1937), RENÉ MAGRITTE
Vi har et godt eksempel på dette fra vitenskapshistorien. Etter at Kopernikus og Galilei hadde snudd opp ned på den gamle forestillingen om at vi var i universets sentrum, med sol, måne og andre stjerner som kretset rundt vår jord – endret vi også syn på hvor unike vesener mennesker var.
Etter at Galilei hadde observert gjennom sitt teleskop at det sirklet måner rundt andre planeter og at de derfor var ganske lik Jorden, mente selv fremtredende vitenskapsmenn som Kepler og Huygens at det måtte være levende skapninger, omtrent som oss, på de andre planetene. Det var en selvfølge. Også at de hadde samfunn og kulturer som liknet på det vi hadde. Huygens, en av den moderne vitenskapens pionerer, kunne til og med resonnere seg fram til at de som levde på de andre planetene, måtte være sjøfolk, og dermed at de måtte ha hender og andre kapasiteter som tilsvarte våre.
Troen på at det fantes mennesker, eller noe som liknet mennesker, på andre planeter, var det normale helt fram til moderne vitenskap og romfart ga oss et annet syn på de andre legemene i solsystemet: at de nok var altfor varme, for kalde, eller tørre for at levende vesener kunne holde til der.
«Vi tar for gitt at verden – stort sett – vil være den samme i morgen som i går»
Nå vet vi at om det i hele tatt finnes intelligent liv noe sted i universet, må det være svært langt unna. Sannsynligvis for langt til at vi noen gang kan kommunisere med dem, om de finnes. Men dette var altså noe vi trodde på helt fram til nylig. Fordi det statistiske utvalget vi hadde å vurdere dette ut fra – oss selv – tilsa det. Hvorfor skulle resten av planetene være noe annerledes?
Fordi det var Kopernikus som fortalte oss at nei da, verden er ikke sentrert rundt oss, det er ikke noe spesielt med oss, kalles dette det kopernikanske prinsippet. En annen, mer generell betegnelse er middelmådighetsprinsippet. Da handler det også om andre sammenhenger enn kosmologien, som slutningen at folk i andre land mest sannsynlig er som oss og har de samme preferansene. Fordi det statistiske utvalget vi har å dra slutninger ut fra, er oss selv.
Hvorfor gjør dette middelmådighetsprinsippet det vanskelig for oss å takle morgendagens kriser? Jo, fordi vi i utgangspunktet tar det for gitt at krisene i morgen vil likne på de vi kjenner fra før. Det var dette som var det store problemet da koronaen kom til Norge, også ifølge flere helsetopper: De gikk ut fra at det skulle bli som en influensa og at koronaen ville følge et liknende forløp. Helsedirektøren mente for eksempel at det ville være over før påske (i 2020). Derfor satte man ikke i verk strenge nok tiltak i den første, avgjørende perioden. Man lot smitten få spre seg. Men koronaen var noe helt annet. Snart to år etter er pandemien fremdeles ikke over.
Et annet eksempel er fra energipolitikken. Her har man snakket om «det grønne skiftet» og «den nye oljen», som om man kan ta for gitt at de «grønne» teknologiene kan tre inn i oljens sted. Men som vi ser nå, stemmer ikke dette: Energi fra vind og sol (og til dels vannkraft) er mer ustabilt, fordi den avhenger av været. Om man kutter ut olje og gass kan man komme i knipe, spesielt når flere land ikke lenger har kjernekraft. Følgen blir at den verste klimasynderen, kull, blir tatt fram igjen. Grunnen er at man har tatt for gitt at energi er energi, og ikke tenkt på at petroleum og vindkraft fungerer helt forskjellig.
