De siste månedene har den norske klima- og miljøbevegelsen ved flere anledninger tatt i bruk symbolsk sivil ulydighet. Skal aksjonene lede frem, bør bevegelsen lære av sosialdemokratiets historie og tørre å gjøre seg til en reell investeringsrisiko.

Vi har lagt bak oss nok en sommer hvor mediebildet har vært preget av varmerekorder og ekstremvær rundt om i verden. På Sicilia ble det en dag i august målt hele 48,8 grader – den høyeste temperaturen som noensinne er registrert i Europa. I Tyskland og Belgia omkom i midten av juli flere hundre mennesker i flom etter plutselig styrtregn forårsaket av klimaendringer. I Sibir har en rekke skogbranner i løpet av sommeren samlet fortært områder dobbelt Portugals areal og sendt røykskyer til Nordpolen.

I tillegg til å rapportere om været, har mediene de siste månedene gitt mye plass til to ferske og nokså dystre forskningsrapporter om klimaet. Den første kom fra verdens energibyrå (IEA) i mai, og slo fast at ingen nye olje- eller gassfelt kan åpnes dersom vi skal ha sjans til å nå Parisavtalens 1,5-gradersmål. Knappe tre måneder senere kunne FNs klimapanel (IPCC) melde at de ikke lenger ser det som sannsynlig at menneskeheten skal makte å nå dette målet. I stedet er oppvarmingen på vei mot 2,7 grader ved enden av århundret.

Og verre skal det bli. Et skremmende frempek om hva slags fremtid vi er på vei mot, finner vi i climate fiction-romanen «Ministry For the Future» av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh. I løpet av noen dager omkommer 20 millioner mennesker, et scenario som nyere forskning viser er skremmende plausibelt. Legg til sviktende avlinger rundt ekvator, en massiv økning i forekomsten av ekstremvær og opp mot en milliard klimaflyktninger globalt, og noe som ligner et inferno blir et faktum.

Til tross for at skriften på veggen knapt kunne vært tydeligere, går det nye flertallet på Stortinget – som må leve i hva som nærmest må forstås som en slags parallell virkelighet – inn for å lete etter mer olje. Samtidig møtes verdens ledere til det 26. i rekken av COP-møter, uten at noen synes å tørre håpe på at det vil lede til noe positivt å skrive hjem om. Greta Thunberg traff spikeren på hodet da hun nylig oppsummerte de såkalte verdensledernes handlekraftighet med et enkelt «bla, bla, bla». Er vi simpelthen dømt til å kaste mer bensin på bålet mens vi saktekoker oss selv? Det føles nærmest umulig å være alarmistisk.

* * *

Siste uka i mai 1921 var det én sak som mer enn noen annen preget Morgenbladets spalter: utbruddet av Storstreiken av 1921. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at «Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev nemlig vestkantungdom organisert streikebryteri. Fra andre steder i byen rapporterte avisa om at «Folkets hus» hadde strødd takpappspiker i byens gater for å hindre streikebryteri blant sjåfører. Martin Tranmæl, en av de to talerne på Youngstorget, hadde som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911 i tiåret forut for streiken arbeidet målrettet og utrettelig for å radikalisere Arbeiderpartiet og omgjøre LO til en kamporganisasjon. Arbeiderbevegelsen måtte i følge Fagopposisjonen legge «organisationsarbeidet over på et mer revolutionært grunnlag» og ta i bruk direkteaksjonistiske kampmidler som streik, obstruksjon og sabotasje. Under et møte i Kristiania Arbeidersamfund i 1912 ga Tranmæl et eksempel på hvordan sistnevnte kunne se ut ved å retorisk spørre om det ikke var «tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»

Fagopposisjonen fikk i 1918 og 1920 flertall i henholdsvis DNA og LO, og i årene som fulgte kom storkonfliktene som perler på ei snor: Jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927 og den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 med 7,5 millioner tapte arbeidsdager – like mange som de neste 55 årene sammenlagt. Heller ikke under disse konfliktene gikk det rolig for seg, med scener som ofte lignet mer på borgerpressens rapporter fra Storstreiken i 1921 enn på hva folk flest forbinder med en streik i vår tid.

Historikeren Finn Olstads har oppsummert stillingen i klassekampen mot midten av 1930-tallet «som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom.»

Det var i denne situasjonen den kanskje viktigste grunnsteinen for velferdsstaten ble lagt, med Hovedavtalen av 1935. I avtalen gikk det som er dagens NHO med på å anerkjenne fagforeningenes rett til kollektive forhandlinger, mot at arbeiderne aksepterte bedriftseiernes styringsrett på arbeidsplassene. Arbeiderbevegelsen ble i løpet av disse årene rett og slett en så stor investeringsrisiko at kostnadene ved å etterkomme deler av dens krav nå for kapitalistklassen fremsto som en lav pris å betale for å slippe avbrudd i produksjonen. Som oppsummert av fagforeningsaktivisten Asbjørn Wahl, var det «et visst sosialt styrkeforhold, og ikke kompromissets ånd i seg selv, som muliggjorde velferdsstaten».

* * *

I romanen «Ministry For the Future» får hetebølgekatastrofen i Uttar Pradesh svært voldelige følger. Som svar på de fossile brenslenes massedrap begynner grupperingen Children of Kali – oppkalt etter hinduismens dødsgud – å skyte ned passasjerfly, senke containerskip og utføre attentater mot oljeselskapenes ledersjikt. I desperasjon over politikernes manglende vilje til handling fremstår brutal øko-terrorisme for mange som eneste farbare vei for å hindre ytterligere massedød.

Den ekstreme investeringsrisikoen som Children of Kali representerer viser seg å bære frukter på to måter: som insentivstruktur for å få kapital over i grønn innovasjon, og ved å tvinge politikerne til å gjennomføre radikale reformer for å ha noe håp om å oppnå sosial og økonomisk stabilitet. Mens den tranmælittiske arbeiderbevegelsens klassekamp ledet til et klassekompromiss, leder Children of Kalis øko-terrorisme til et klimakompromiss.

«Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft og transport»

* * *

Betyr det at vi må vente til en katastrofe av lignende omfang er et faktum før substansiell endring blir politisk mulig? Forhåpentligvis ikke. De siste par månedene har klima- og miljøak tivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetank i Oslo havn. Mens disse aksjonene hittil har vært primært symbolsk innrettet, og med det ikke har utgjort noen betydelig investeringsrisiko, kan en lett se for seg hvordan de i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

Den svenske humanøkologen Andreas Malm, som har blitt et av de fremste navnene i den globale klimabevegelsen, har i boka «How to Blow Up a Pipeline» (2021) argumentert for at det er nettopp det som må gjøres. I et intervju i Klassekampen på mandag går han over hele forsida inn for at det er «På tide å teste ut sabotasje». For inspirasjon foreslår han at en ser til den tyske bevegelsen Ende Gelände, som de siste årene har organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Ved fysisk å stanse produksjonen påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes betraktelig.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner.

Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffinasjonsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons science fiction-fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan denne graden av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Hva om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen tenke seg om to ganger med å investere fossilt?