Mann. Danskstatsborger. 37 år gammel. Konvertitt til islam.

Slik ble gjerningsmannen bak massedrapet på Kongsberg beskrevet de første minuttene i flere nettaviser. I en situasjon hvor vi hører at «politiet ikke har oversikt over situasjonen», at «en mann med pil og bue er observert», at «flere er drept», er det i vår menneskenatur at vi febrilsk søker etter informasjon. Mediene er som regel først ut. Det er en mann, dansk statsborger, 37 år gammel. Og en konvertitt til islam.

De første tre beskrivelsene av gjerningsmannen er generelle, nøytrale. De skaper ikke frykt, det kan være hvem som helst. Den fjerde beskrivelsen, derimot, trigger noe i oss. Den vekker frykt. Beskrivelsen «konvertitt til islam» gir oss et kjent svar i en ellers kaotisk og uoversiktlig situasjon.

Det er sant at mediene aldri skrev at en mann har drept flere i Kongsberg fordi han var en konvertitt til islam. Politiet bekreftet heller aldri at motivet bak massedrapet var at gjerningmannen tilsluttet seg islam. Men så var ikke det nødvendig heller. De fleste av oss dro den konklusjonen uansett. Mange bærer, bevisst eller ubevisst, på skjulte overbevisninger om at islam kan være et naturlig motiv for et slikt massedrap, og hendelser som denne knyttes raskt til terror.

I de siste tjue årene har Norge vært offer for to terrorangrep. 22. juli 2011 var det blodigste angrepet i Norge siden krigen. Mindre enn ti år senere drepte terroristen Manshaus sin adoptivsøster og angrep senere en moské i Bærum.

«Vi glemmer terror når den ikke er islamistisk»

Begge terroristene var kristne. Dette ble ikke vektlagt fra verken politi eller mediene. Vi vet at kristne ikke er terrorister. Deres livssyn var ikke relevant, akkurat som den ikke er relevant før etterforskningen er ferdig i Kongsberg-massedrapene.

Ord har makt, på godt og vondt. De siste tjue årene har måten vi har pratet om islam og muslimer i det offentlige ordskiftet ført til at mange setter likhetstegn mellom terrorisme og islam. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har siden 2001 årlig vurdert ekstrem islamisme som den største terrortrusselen mot Norge. Også etter 2011. I 2017 glemte faktisk PST 22. juli da de i sin trusselvurdering skrev at «Norge har så langt ikke blitt hardt rammet av islamistisk og høyreekstrem vold og terrorisme som flere av de andre europeiske landene».

Satt på spissen: Vi glemmer terror når den ikke er islamistisk. Men vi frykter likevel mest de som aldri har gjennomført terror her i landet.

De store mediene må likevel roses for forsiktigheten de har vist i dekningen av massedrapene på Kongsberg. Selv om de skriver om gjerningsmannens status som «konvertitt», er narrativet om at islam er motivet denne gangen dempet. Nyansene har vært der. Kanskje har vi beveget oss litt videre.

Men skaden er gjort. De første oppslagene som nevnte islam og konvertering, gikk raskt rundt i verden. På sosiale medier og i islamfiendtlige kretser lever fortellingen videre. En navngitt konvertitt ble feilaktig pekt ut som gjerningsmann på Facebook. Norske muslimer må igjen stå i stormen. Vi må stå imot vrangforestillingen om hvem som utgjør den mest potente trusselen mot Norge. Det er ikke muslimer eller kristne. Det er høyreekstreme og de som faller utenfor samfunnet.

Islam har til nå aldri vært motiv for massedrap og terror som har blitt utført i Norge. Vi har derimot hatt flere drapssaker hvor årsaken ligger i gjerningspersonens mentale helse, som nå også ser ut til å være tilfellet i Kongsberg-saken. Det er viktig at vi jobber for å rette blikket i disse retningene.