Du kan bla til neste sideBla med piltastene

– Afghanske kvinner vil ikke gi fra seg sine rettigheter uten kamp, sier Farah Mustafawy:

PRESSET HJEM IGJEN

KJEMPER VIDERE: Farah Mustafawy (39) sier Taliban vil frata kvinner deres rettigheter – også retten til å snakke ut. Her teiper hun igjen munnene til sine meddemonstranter, før hun gjør det samme på seg selv. – Vi utfordrer Taliban og vil fortsette å kjempe, sier hun. FOTO: PRIVAT

TØFF KAMP: I Kabuls gater demonstrerer et titalls tøffe kvinner for retten til utdanning og jobb. Nå åpner Taliban noen av skolene i nord for jenter.

Den 15. august i år inntok Taliban den afghanske hovedstaden Kabul – uten kamper og i løpet av få timer.

Taliban sier de har endret seg og vil respektere kvinners rett til utdanning og jobb – innenfor deres forståelse av islamsk lovgivning. Men da ungdomsskolene åpnet forrige måned, var det bare gutter som fikk beskjed om å møte opp. Jenter ble ikke nevnt og holdt seg hjemme. Et titalls kvinneaktivister har protestert for jenters rett til utdanning i Kabul.

– Vi visste hva som ville komme. Vi ønsker å vise Taliban at vi finnes, og at vi ikke er redd dem, forteller den afghanske kvinneaktivisten Farah Mustafawy (30) til Klassekampen på telefon fra Kabul.

Mustafawy tok sin bachelor i juss og statsvitenskap ved Afghanistans første private universitet, Kabul Universitetet. Seinere tok hun sin mastergrad i statsvitenskap ved Punjab-universitetet i Pakistan og er nå i ferd med å ta en doktorgrad om sikkerhetspolitikk.

Sammen med blant andre kvinneaktivistene Saida Qadri (28) og Fatima Noor (35) arrangerte Mustafawy den første kvinnedemonstrasjonen to dager etter at Taliban hadde tatt makta.

– De siste tjue årene har Afghanistan fått en generasjon av velutdannede og økonomisk uavhengige kvinner. Afghanske kvinner vil ikke gi fra seg sine rettigheter uten kamp, sier hun.

Tidligere denne uka åpnet Taliban enkelte skoler utover barneskolen for jenter i noen av de nordlige områdene i landet. Taliban har sagt at de gradvis skal åpne jenteskolene i resten av landet. Fram til det virkelig skjer, slipper ikke jenter inn i skolene. Aktivistene ber derfor det internasjonale samfunnet opprettholde presset.

Ny generasjon kvinner

Ifølge en rapport Unesco ga ut forrige måned, gikk så å si ingen jenter på skole i Afghanistan under Talibans styre fra 1996 til 2001.

Tallet på antall jenter på barneskolen har de siste 17 årene gått opp fra nærmere null til 2,5 millioner jenteelever på barneskole, melder rapporten. Totalt har antallet som går på skole og universitet, tidoblet seg. I 2001 var det én million elever og studenter i landet. I 2018 var tallet ti millioner. Det siste tiåret har antallet som kan lese og skrive blitt firedoblet og ligger nå på 30 prosent, ifølge Unesco.

Det er optimistiske tall, men fortsatt ligger Afghanistan etter de fleste andre land i regionen. Ifølge tall fra Verdensbanken går 40 prosent av alle jenter i Afghanistan i dag på skole. Det er et framskritt sammenlignet med omtrent null i 2001. Men samtidig betyr dette at 60 prosent av jenter, 20 år etter at Taliban ble avsatt, fortsatt ikke går på skole. Selv om de har hatt muligheten til det.

Denne høye prosenten kan ikke forklares av Talibans erkefundamentalisme aleine. Afghanistan er et patriarkalsk konservativt land. Det er en av faktorene som forklarer den fortsatt høye andelen som ikke går på skole.

Det er for eksempel stor forskjell på sentrum og periferi. I storbyene er andelen jenter som går på skole høyere enn i distriktene. De konservative tradisjonene og kvinnesynet lever videre i periferien.

Det er også forskjell mellom de liberale provinsene i nord og de erkekonservative provinsene i sør, der blant annet Kandahar ligger. Byen har hele tida vært Talibans høyborg i landet.

Talibans dilemma

Selv om Taliban har vunnet krigen, ydmyket USA og nå har makta i landet, er realiteten denne: Taliban mangler erfaringen som er helt nødvendig for å kunne styre et land, bygge institusjoner og utforme regjeringer som kan yte samfunnstjenester. Flere eksperter har pekt på at Talibans kvinnepolitikk – eller fravær av det – hjelper Taliban med å framstå som handlingskraftige. Å gjeninnføre det aktivistene kaller «Talibans syke forståelse av islamsk lovgivning», kan gi Taliban økt støtte, spesielt i perifere områder.

Men det er en skjør balansegang: Det afghanske samfunnet er ikke slik det var sist Taliban styrte. Tar Taliban for hardt i kan det slå tilbake på dem. Tar de for lett på, kan de få sine egne fotsoldater – som i 20 år har kjempet for innføring av et islamsk fundamentalistisk styresett – mot seg.

Taliban håper å bruke folks frykt for gruppas militser og militære overlegenhet til å innføre stabilitet og orden i bytte mot lydighet.

Det er nettopp lydighet de demonstrerende kvinnene nekter å vise overfor Taliban.

Jenters knuste drømmer

I Oslo tikker det en lydfil inn på Whatsapp. Meldingen kommer fra en fortvilet far i Kandahar, der jenter fortsatt bare får gå på barneskolen. Han gråter når han forteller at Kandahars gater er tomme for skolejenter på vei til skolen.

Han er en konservativ pashtuner, som hele tida har sørget for at døtrene hans fikk høyere utdanning. Den ene dattera får ikke vitnemål for sin utdanning, og den andre er usikker på om hun i det hele tatt får fullført.

I et desperat forsøk på å sikre at de får fullført utdanningen, håper han på å kunne sende døtrene sine ut av landet, slik at de som sine søstre får fullført.

Det er den afghansk-norske bistandsarbeideren Aysha Wolasmal som forteller dette. Mannen, som har sendt den sørgelige meldingen, er hennes onkel.

– Dette er bare sørgelig. Med Talibans maktovertakelse er livene til mange afghanske kvinner snudd på hodet. Disse kvinnene tilhører en generasjon som har vokst opp med elementære behov som mulighet til utdanning, jobb og sosialt liv. Da Taliban tok over landet, ble alt forandret over natta, sier Wolasmal.

PÅ VAKT: Talibankrigere har ansvaret for sikkerheten i Kabul. Kvinnedepartementet i Afghanistan er gjort om til Departementet for dyd og moral, og mange frykter at Taliban vil innføre den helt unike og strenge kontrollen over kvinners liv. FOTO: FELIPE DANA, AP/NTB

Hun har i mange år har jobbet for bedre helse, spesielt for kvinner og barn, i noen av Afghanistans mest utilgjengelige områder. For å klare det har hun til tider måttet forhandle med Taliban. Tidligere i år vant Wolasmal Ingrid Aunes pris for sitt arbeid.

Det er forskjell på hvordan kvinner i forskjellige deler ser på Talibans maktovertakelse.

– Mange mødre i sør-Afghanistan der kampene har vært hardest, sover bedre. I tjue år har deres frykt vært å miste sine kjære i kampene. Folks frykt i Kabul og andre storbyer har først og fremst vært et nytt Taliban-styre skulle frata jenter og kvinner deres nyvunne rettigheter, framhever Wolasmal.

Står opp mot Taliban

Det er nettopp i byene vi har sett kvinnedemonstrasjoner mot Taliban. Den første demonstrasjonen i Kabul fant sted to dager etter at Taliban hadde inntatt byen.

– Vi var kanskje 15 eller tjue kvinner som demonstrerte for retten til utdanning og jobb, sier Mustafawy.

Mens hun forteller om dystre framtidsutsikter, ler hun plutselig høyt:

– Det var Taliban-soldater overalt – noen kjørende i sine pickuper, andre gående rundt på sightseeing i Kabul. Mange av Taliban-soldatene har levd hele sitt liv oppe i fjellene. Å komme til Kabul var å komme til en annen verden – en verden de hater, men samtidig også er fascinert av.

Taliban-soldatene reagerte først ikke med annet enn nysgjerrighet på kvinnenes første demonstrasjon.

– Deres reaksjon kom først da en mannlig fotograf og venn av oss sluttet seg til demonstrasjonen. Da sperret soldatene opp øynene. De kunne ikke tro at en mann sto der sammen med oss kvinner og trosset Talibans regler om streng kjønnssegregering. De stanset, slettet bilder han hadde tatt og ba ham forsvinne, sier hun.

Mannen heter Fazl Saberi. Han viser seg å også være tidligere juridisk rådgiver for Komiteen for internasjonale saker i parlamentet under president Ashraf Ghanis regjering.

Ghani skapte overskrifter da han rømte Kabul da Taliban inntok byen.

ARRESTERT: Fazl Saberi (i midten) var den eneste mannen som deltok i den første kvinnedemonstrasjonen i Kabul. Seinere har flere kommet til. FOTO: PRIVAT

Saadieh Qadri (28) har deltatt i alle demonstrasjonene. Qadri har en mastergrad i Kvinne- og kjønnsstudier og har de siste sju årene jobbet i nasjonale og internasjonale institusjoner med kjønn og kvinnerettigheter.

– Vårt fremste mål er å tvinge Taliban til å gjenåpne skoler. Nå har de åpnet noen få skoler i nord, men det endrer ingenting. Vi må kjempe videre til alle skoler og universiteter er åpnet for jenter. Vi stoler rett og slett ikke på Taliban. Derfor ber vi det internasjonale samfunnet om å opprettholde presset på Taliban, sier hun.

Qadri var sju år da USA invaderte Afghanistan og avsatte Taliban-regimet. Hun husker ikke mye av Talibans tidligere styre i perioden fra 1996 til 2001. Men hennes mor husker – og har sørget for å fortelle dattera om det ultrafanatiske styret til Taliban og kvinners liv den gang.

– Det er hjerteskjærende å tenke på at jenter igjen sitter hjemme uten tilgang på skole. Mange steder i landet får heller ikke kvinnelige ansatte møte på jobben. Kvinner er presset ut av samfunnet, sier Qadri.

Arrestert og torturert

Fazl Saberi liker ikke at kvinner utestenges fra samfunnet og har fortsatt å delta i kvinnedemonstrasjoner. Han var også med den 4. september, da hundrevis protesterte både for kvinners rettigheter og til støtte for Talibans erkefiende Ahmedi Massoud. På denne demonstrasjonen brukte Taliban for første gang tåregass og avfyrte hundrevis av skudd i lufta for å spre demonstrantene.

– Vi ropte «Allahu Akbar, vi støtter Ahmedi Massoud» og krevde at Taliban skulle holde fingrene unna kvinnerettighetene. Under denne demonstrasjonen arresterte Taliban Saberi. Vi gikk fra politistasjon til politistasjon på leiting etter ham og krevde at han skulle settes fri. Men vi fikk aldri vite hvor Taliban hadde tatt ham, sier Mustafawy.

Saberi selv forteller Klassekampen via nett-telefoni at han først ble holdt inne bak murene til Kabul universitetet. Seinere ble han overført til et ukjent sted.

– Jeg ble banket opp og torturert av Taliban-soldater. De ville vite hvilke land det var som finansierte oss. De påsto at vi var spioner for de vantro landene, som spredte prostitusjon i Det islamske emiratet Afghanistan, sier Saberi.

Taliban-lederen som forhørte ham sa at «femti kvinnelige horer demonstrerer utenfor til støtte for deg».

– Han ville jeg skulle navngi kvinnene. Han spurte om de var single eller gifte. Jeg nektet å si noe og insisterte på at jeg bare var en drosjesjåfør, sier Saberi.

Det trodde ikke Taliban-lederen som forhørte ham noe på. Saberi ble likevel sluppet løs seinere samme kveld, med beskjed om at han vil bli tiltalt. Klassekampen har ikke kunnet bekrefte Saberis historie og har gjentatte ganger både ringt og sendt meldinger til Talibans talsmann Zabiuallah Mojahed uten svar.

JENTERS DRØM: Noen av de private skolene i Kabul har fortsatt å slippe inn jenter utover barneskolen. Her feirer jenter på en privat skole i hovedstaden Den nasjonale lærerdagen og krever lik rett til utdanning.

Mustafawy framhever at sosiale medier er helt avgjørende både for å mobilisere til demonstrasjoner, men også for å beskytte aktivister ved å fortelle deres historier på sosiale medier.

– Akkurat nå ønsker Taliban å sikre internasjonal anerkjennelse og de er klar over at afghanere forteller sine historier på sosiale medier. Slikt sett frykter gruppa sosiale medier, fordi de gir aktivistene et spillerom. Det vi frykter, er at Taliban vil stenge nettet. Skjer det, mister vi den beskyttelsen sosiale medier hittil har gitt oss, sier Farah Mustafawy.

Sekterismens mørke skygger

Under intervjuene med Mustafawy, Saberi og Qadri kommer det fram at de alle er tadsjikere. Folkegruppa ledes av Ahmadi Massoud, sønnen til Ahmed Sha Massoud, den legendariske lederen for Nordalliansen. Massoud kjempet mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan, og seinere mot Taliban. To dager før septemberangrepene i 2001 ble han drept i et selvmordsangrep.

Den tadsjikiske provinsen Pansjirdalen er den eneste provinsen som ikke falt under Talibans kontroll da gruppa hadde makta i landet sist. Også da Taliban tok makta i år, holdt Pansjir-provinsen stand lenge.

Den falt først etter den massive Taliban-offensiven i begynnelsen av forrige måned. Tadsjikiske krigere trakk seg tilbake til fjellene, men har lovet å kjempe videre mot Taliban.

Fatima Noor (35) er den eneste av de kvinnelige demonstrantene som ikke er tadsjiker. Hun ønsker ikke å stå fram med sitt virkelige navn, og bruker Noor som et psevdonym.

Verken Noor, Mustafawy, Qadri eller Saberi svarer på spørsmålet om hvorvidt deres kvinnekamp samtidig er en etnisk kamp – altså hvorvidt kvinnesaken brukes som politisk verktøy for å oppnå en etnisk nasjonal agenda. Noor svarer derimot på hvorfor ikke andre grupper, spesielt pashtunere, deltar i protestene.

– Pashtunske kvinner støtter stort sett Taliban, som også er pashtunere, og de som er imot Taliban tør ikke si det høyt. På tross av at kvinner har kunnet skaffe seg en utdanning de siste tjue årene, er andelen pashtunske jenter som har fått lov til å gå på skole veldig lav, sier Fatima Noor, demonstrasjonenes eneste ikke-tadsjikiske kvinne, via nett-telefoni fra Kabul.

Wolasmal advarer mot å fokusere på sekteriske konflikter nå:

– Det finnes helt klart sekteriske konflikter, men akkurat nå er det viktigste å støtte alle afghanske kvinners kamp for sine rettigheter. Alle tar kampen på sin egen måte. Noen demonstrerer, andre fortsetter å møte på jobb selv om de ikke får lønn, sier Wolasmal.

Utbetaling av lønn er avgjørende for at folks hverdag skal gå rundt. Da Taliban inntok Kabul, var Noor visedistriktssjef i Kabul kommune:

MISTILLIT: – Jeg tror ikke på Taliban og deres løfter, sier Sadieh Qadri (til venstre). FOTO: PRIVAT

– I likhet med tusenvis av andre kvinnelige ansatte i det offentlige mistet jeg jobben og lønna. Situasjonen er prekær for arbeidende kvinner, som nå sitter igjen uten jobb og uten inntekt. Selv har jeg måttet selge noen av møblene for å brødfø min familie, sier Noor via nettelefoni til Klassekampen fra Kabul.

Bistandsdilemma

Noor er ikke aleine. Afghanistan er helt avhengig av økonomisk bistand for blant annet å kunne utbetale lønninger til offentlig ansatte, deriblant kvinnelige lærere og helsearbeidere. Den afghanske økonomien er fullstendig avhengig av internasjonal bistand. Ifølge Verdensbanken utgjorde utenlandsk bistand i 2010 hele 49 prosent av brutto nasjonalprodukt. I år er den på rundt 29 prosent. Det er fortsatt himmelhøyt. Til sammenligning ligger bistandsandelen på rundt tre prosent av BNP i lavinntektsland, ifølge Verdensbanken.

Da Taliban tok makta i Kabul, ble det aller meste av bistanden fryst, i påvente av å se hvordan Talibans styre blir. Flere land, blant andre Tyskland, har sagt at de vil stanse all bistand om Taliban styrer slik de har gjort tidligere. Selv har Taliban sagt at de er mer moderate i dag og har lovet at kvinner fortsatt skal få seg utdanning og jobb. På bakken er imidlertid historien en annen. Blant annet er Kvinnedepartementet nå gjort om til det fryktede Departementet for moral og dydighet. Det bringer dystre minner om det brutale moralpolitiet på 1990-tallet.

– Det internasjonale samfunnet må ikke tro på Talibans løfter. Taliban håper med sin nye retorikk at de vil bli anerkjent av det internasjonale samfunnet. En slik anerkjennelse må aldri komme, for når de får det er vi tilbake til terrorveldet på 1990-tallet, understreker Noor.

Ayesha Wolasmal er enig i at Taliban ikke har levd opp til egne uttalelser om kvinners rettigheter.

– Hittil har det vært lite å juble for, men nyheten om gjenåpning av jenteskoler fra sjuende trinn og oppover er en lettelse. Nå håper jeg gjenåpningen skjer i hele landet. Vi må fortsette å holde det diplomatiske presset oppe. Taliban må levere på de mest grunnleggende kravene, som jenters og kvinners rett til utdanning og jobb, sier Wolasmal.

Hun framhever samtidig nødvendigheten av å få bistand inn til Afghanistan:

– Det haster å sende bistand til Afghanistan. Offentlig ansatte må få utbetalt sine lønninger. Det omfatter også kvinnelige lærere og helsearbeidere.

Det mener også Talibans utenriksminister Amir Khan Muttaqi, som var i Qatar for samtaler med diplomater fra EU og USA.

– Dersom ikke omverdenen opphever sanksjonene mot Afghanistan, kan det føre til en strøm av økonomiske flyktninger fra landet, advarte han i går.

Hittil i 2021 har over en halv million mennesker blitt internt fordrevet. Krisa i Afghanistan har gått sterkt utover kvinner og barn, som utgjør rundt 80 prosent av de internt fordrevne, ifølge FNs høykommissær for flyktninger UNHCR, som framhever at «de internt fordrevne er truet av matmangel, covid-19 og et helsesystem som er ved å kollapse».

Afghanistan er et land utenlandske investorer ikke tør investere i. Ifølge tall fra FN har bare fire investorer startet nye virksomheter siden 2014. De to siste årene har ingen investering blitt gjort.

– Den humanitære og økonomiske kollapsen i Afghanistan er ingen illusjon. Folk sulter. Dette skjer mens verden står og ser på. Verdenssamfunnet må finne en løsning for å unngå at flere afghanere dør av sult, avslutter Ayesha Wolasmal.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production