Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mor, jord og Marja: Svære spørsmål og store følelser i sørlige Saepmi, under urfremføring i Røros Kirke.

Bergtatt i bergstaden

VEL BLÅST: Rett før halv ti første fredag i oktober er Marja Mortensson i mål med urfremføringen av «Raajroe». Etter en over to år lang prosess kan hun endelig slå ut armene mot medkomponist Daniel Herskedal, trommis Jakop Janssønn og Kringkastingsorkesteret under ledelse av gjestedirigent Geoffrey Paterson.

I Marja Mortenssons «Raajroe» blir orkesteret invitert inn i joikens verden. Musikkmagasinet var med da verket omsider fikk sin urfremføring.

– At vi kan være i kirka og oppleve sørsamisk musikk som noe høyaktuelt, som en del av storsamfunnet … i de tyngste stundene tror jeg ikke forfedrene våre ville tenkt at det noensinne ville komme til å skje, grunner Marja Mortensson seg frem til.

Vi sitter på Røros Hotell, vegg i vegg med kulturhuset Storstuggu. Det er lørdag formiddag, dagen etter at Marja har hatt urfremføring av joik-og-orkesterverket «Raajroe». Et verk hun og medkomponist/arrangør Daniel Herskedal har gått svanger med i over to år nå. Og som opprinnelig var skrevet som bestillingsverk for fremføring i Røros kirke sammen med Kringkastingsorkesteret, til 2020-utgaven av festivalen Raasten Rastah.

I stedet ble det innspilling i Store Studio sist vinter, og plateutgivelse i midten av september. KORK er med, den faste trioen med Herskedal og trommeslager Jakop Janssønn, samt et joikekor (på plata inkludert den sørsamiske nestoren Frode Fjellheim). Albumversjonen har fra avisa iTromsø fått ros for «fine og dynamiske variasjoner» med rom for «det vare, rolige og neddempa, det storslåtte og overdådige samt det drivende og ekstatiske». Mens Musikkmagasinets anmelder for tre utgaver siden mente at «Mortenssons stemme her viser et spekter man tidligere bare har hørt fra henne live.»

Første gang Musikkmagasinet skrev om henne var i 2017, i anledning hundreårsjubileum for det samiske landsmøtet i Trondheim 1917 og festkonsert med Kringkastingsorkesteret på NRK. Da sa hun følgende til oss, om sin særegne stemme og teknikk: «Hva jeg gjør? Jeg vetta søren hva jeg gjør.» I 2021 føles dette som et nær sakralt mysterie. I hvert fall formiddagen etter at man har sett medkomponist Daniel Herskedal ta til tårene fra solistplass, idet Marja Mortensson entret kirkerommet og stemte i de første strofene av åpneren «Kruanavaajja». Og så bivånet hvordan resten av den påfølgende konserten (som sendes på tv på NRK i løpet av året) berørte både musikere og publikum i kirkerommet. For også denne gangen, i dette storslåtte rommet og dette ambisiøse formatet, låter stemmen til Marja Mortensson enda bedre i konsertformat enn på plate.

Man tar seg også i å lure på hvorvidt andre pregnante prosesser representert ved den synlige magen – for Mortensson er «akkurat passe» på vei, med termin i løpet av oktober – påvirker teknikk og kapasitet, og i så fall hvordan. Bidrar det for eksempel – slik man kan få inntrykk av – til en enda mer finstemt økonomisk sans for dynamikk i sangens små gester og nyanser?

Det er ikke så godt å si hvordan det påvirker sangen, mener Mortensson selv. Men hun har øvd mye for å kjenne at formen holder hele verket gjennom.

– Joiken er jo sånn at du har den anatomien du har, og så bruker du stemmen på den måten som ikke gjør vondt. Og så blir det deretter. Man merker at det er tyngre, på et vis. Men adrenalinet ordner opp i det meste når man først står der, fastslår Mortensson.

LIKE FØR: Siste forberedelser før Mortensson stiger inn i skipet.

Det kan godt hende at stemmeklangen endrer seg, hun har hørt at det kan skje. Men når det gjelder hvordan det føles for hennes egen del, endrer stemmen seg uansett kontinuerlig fra album til album. Der er det en progresjon etter hvert som man blir eldre. Det eneste som teller er å kjenne at stemmen holder, og at man har god driv.

– Ikke minst det her med at ting ikke skal være så jækla perfekt. Man må ha den framdrifta, så skjer det uansett alltid en eller annen blunder og … det føltes dynamisk med orkesteret når vi spelte i går, så får vi høre etter hvert når det kjem på tv.

Apropos dynamisk progresjon: «Raajroe» er like deler ambisiøst samarbeid som en slags … selvstendighetserklæring. På flere måter. For eksempel er det det første albumet Mortensson gir ut med utelukkende nye, egenkomponerte joiker. Formen er likevel solid fundert i det omfattende arbeidet, forskingen som hun selv kaller det, i arkivopptak og nedtegninger av tradisjonelle sørsamiske joiker. Og hun synger fortsatt på språket under tusen mennesker snakker, og enda færre synger. Selv om litt flere synger nå, i kjølvannet av Marja. Det føles det rimelig å si, når man på åpningsdagen av Raasten Rastah, under konsert med unge samiske artister, kunne høre Solveig Fossum Nordberg fra Snåase/Snåsa gjøre sin versjon av Ingebjørg Bratlands (og Bob Dylans og Bjarte Hjelmelands) «Fordi eg elskar deg» – med sistevers i Mortenssons oversettelse til åarjelsaemien/sørsamisk.

I KATEDRALEN: Røros Kirke, også kjent som Bergstadens Ziir, har hatt prominente konsertgjester før. For eksempel Berlinfilharmonikernes Europakonsert med solist Vilde Frang i april 2016, som var en historisk begivenhet. Ved inngangen av oktober ble ny historie skrevet, da Marja Mortensson og KORK tok sitt sørsamiske symfoniske joikeverk inn i kirkerommet (og ut til tv-skjermer i løpet av høsten/vinteren).

En oversettelse kjent fra versjonen Marja Mortensson gjorde for tv-serien «De neste» i mars, som ga rom til uttrykket hennes i en mer … popmusikalsk setting, om du vil. Skjønt, hva er egentlig popmusikk, eller som hun sier det sjøl: «Den vakre dagen joik er populærmusikk, har vi gjort noe riktig, hehehe!»

En annen sentral progresjon er at «Raajroe» også er første fullengder på Mortenssons eget selskap Veadta (rottåg eller kilde på norsk bokmål), etter å ha dyppet tærne litt med låtslippene fra «De neste». De tre foregående albumene kom ut på Vuelie, Frode Fjellheims selskap (navngitt etter begrepet for joik på åerjelsamien). Det var på tide nå, hun hadde tida til overs nå. Hun har lært mye av Fjellheim, som alltid har inkludert henne i alle ledd av selve utgivelsesprosessen, på sitt selvstendige selskap. Det er tross alt en sterk samisk DIY-tradisjon, i et samfunn der man er «vant til at man er nødt til å ha mange hatter,» slik Marja formulerer det.

Og i sentrum for dynamikken,i kjernen av selve formen, finner vi samspillet med trioen hun etablerte i kjølvannet av debuten «Aarehgïjre» fra 2017. Det er sånn sett ikke tilfeldig at både Herskedal og Janssønn er med på hele «Raajroe»-prosjektet sammen med KORK.

Utgangspunktet for alt var grunnjoikene Mortensson lagde, og ga videre til Herskedal for arrangementer og videre komposisjon. Samtidig har de to parallelt spilt materialet sammen med Janssønn i trioformat, for slik å finne rytmikken og grooven. Det var først i arbeidet med denne trioen at Mortensson fikk dette med rytmikk til å gå opp. Vuelie forholder seg nemlig ikke alltid til satte rytmiske metere.

– Jeg følte ikke at jeg skjønte rytmikk helt da jeg gikk på musikklinja. Å høre ting og si at «dette er den og den taktarten» kan man lære seg. Men så fort jeg skulle begynne å skrive ned egne ting fikk jeg ikke det til, det ga liksom ikke mening. Jeg skjønte ikke at man kunne si «det her er en ny ener». I stedet prøvde jeg å putte alt inn i noe som hørtes ut som en satt fire-fire eller tre-firedelstakt. Men i variasjonen som ligger i det å joike, setter du nye enere hele tida. Du holder på så lenge du føler at den frasen trenger.

– Så hver frase kan ha sin egen taktart, i en større helhet som heller ikke nødvendigvis følger en gitt tradisjonell struktur – er det noe slikt du sier?

– I de mest kompliserte fallene, ja. Det som hjalp meg var å øve sammen med Jakop og Daniel. De oppfordra meg til å bare holde på de frasene jeg hadde. Så lærte de seg frasene, og sa «Om du vil vite hva det er, er det sånn og sånn.» Og da var det ikke den metriske strukturen på alt. Når jeg skjønte det, var det en enorm befrielse. Det var en styrke i noe som frem til da hadde gjort meg mest forvirra, og fått meg til å føle at jeg ikke kunne rytme. Nå har jeg et helt annet forhold til det, og er ikke redd for å bruke det for alt det er verdt – å kunne strekke ting, finte og leke med bandet eller orkesteret.

Så til de ytre rammene, den utenommusikalske konteksten, for de som (i motsetning til samisk musikktradisjon) opererer med slike skiller. Etter fjorårets avlysning var 2021-utgaven av Raasten Rastah utvilsomt ekstra tiltrengt. Både som møteplass og pusterom for befolkningen i de sørligste områdene av Saepmie – og naturlig nok en begivenhet for den spesifikt samiske delen av befolkningen. Festivalen har et bredt program: Alt fra lassokasting for barn og unge og markedsboder, til seminarer, festmiddag og konsert med Ella Marie og Isák. Begivenhetene er for det meste sentrert rundt kulturhuset Storstuggu, et bergkast unna det historiske sentrum av byen.

Riktignok ble to tematiske utstillinger på Rørosmuseet åpnet av avtroppende Sametingspresident Aili Keskitalo torsdags kveld. Det dreide seg om portrettserien «Interruptions» av kunstnerduoen Cooper og Gorfer, og ikke minst «Hvem eier historien?». Sistnevnte ble opprinnelig produsert for NTNU til det ovennevnte hundreårsjubileet i Trondheim 2017, og presenterer noen av de arkeologiske funnene som i seinere år har snudd opp ned på det man sett fra Saepmie kan kalle kolonialistisk funderte forestillinger. Det dreier seg om essensielle og eksistensielle spørsmål rundt samisk tilstedeværelse sørover i Norge, som hvor lenge man har vært tilstede og hvor langt sør.

Men de tre NRK-trailerne med teknisk utstyr utenfor kirka som ble oppført og bekostet av Røros Kobberverk i 1784, er likevel den klart tydeligste tilstedeværelsen av denne markeringen av sørsamisk identitet, midt i majoritets-Røros. Det var utsolgte tog fulle av KORK-musikere da Musikkmagasinet ankom torsdag, og kirkevegger ble badet i farger og lys innvendig og utvendig fredag kveld. Ordfører, fylkesordfører og sametingspresident tok plass på sine reserverte plasser, to rader foran benkene reservert for familien Mortensson.

Og utenfor, rett oppi kirkegårdshellingen, står gravstøtten til Daniel Mortenson (1860-1924). Marjas tippoldefar var en sentral skikkelse på landsmøtet i Tråante/Trondheim i 1917. Han huskes i dag som aktivist og organisasjons-pioner, som han som (uten suksess) forsøkte å etablere en samepolitisk allianse med den norske arbeiderbevegelsen. Og som utgiver av den sørsamiske avisa Waren Sardne («Budskap fra fjellet») her i byen (med det samiske navnet Plaassje), i til sammen ti år.

Straks man skisserer opp kontekst her, kommer de opp, både stolte og traumatiske sider av den komplekse delte historien til Saepmie og nasjonen Norge. Og det er det mer enn bare rent familiære grunner til. Vi snakker jo om et sørsamisk orkesterverk som eksplisitt adresserer den muntlige overføringen av kunnskap og erfaring mellom generasjoner. Utgangspunktet ligger i reindrifta som kulturbærer – der tittelens raajroe er betegnelse på den tradisjonelle, pre-motoriserte driftsformen – og med vuelie som Mortenssons egen muntlige form for videre videreføring.

«Joiken står så sterkt i seg sjøl. Den har sin klang, sin melodiføring og sin farge.»

I denne spesifikke presentasjonen har man, som mellomledd og medformidler, statsmakten representert ved institusjonene KORK og NRK. Så har man åpenbart kirka og hele den kompliserte historien der, men det er også en ekstra dimensjon her i Plaassje/Røros. I en kirke som i likhet med resten av byen er finansiert og bygd fra grunnen av kommersiell gruvedrift og det spillerommet denne næringa har fått av statsmakten, med noen mildt sagt dagsaktuelle paralleller til dagens samiske samfunn. Og nei, da trenger vi ikke nevne protestene rundt gruvedrift og deponi i Repparfjord ved navn heller, når vi skisserer opp våre historiske assosiasjoner til Mortensson selv dagen etter, som om disse assosiasjonene skulle begynne eller slutte der. Dette er jo svære spørsmål, som hun sier det.

– Morssida av slekta mi er fra Gåebrien sijte, i akkurat dette området. Vi har vært her nærmest uendelig lenge. Samtidig har det vært mange hundre år med kobberdrift og gruvedrift i området. Så klart det har påvirka områdene rundt her, i enormt stor grad. Det må ha vært ganske heftig når de satte i gang den prosessen der, midt i en fornorskings-tid og andre stridigheter som har preget hele Saepmie – og dette er jo ikke et område som har vært spart for den biten der. Så klart er alt det der en dimensjon.

Det handler omsynligheta, slik Mortensson ser det. Synes man ikke, finnes man ikke. Da må man må være til stede for å få den plassen, eller ta den plassen.

– For vi finnes her fortsatt, vi hører jo til. KORK er hele landets orkester, NRK har sitt samfunnsansvar og kirka har sitt samfunnsansvar. Det er mye urett som er begått, men det er samtidig noe med det å se fremover. Min generasjon er på et vis den positive generasjonen. Vi har ikke fått oppleve den tyngden i like stor grad, den skammen og ikke-eksistensen man følte på før i tida. Vi kan i dag si at «det her er en naturlig del, det her er sånn det skal være».

Selv husker hun konserten KORK gjorde med Mari Boine i idrettshallen Báktehárji i Kautokeino. Det var i 2012, da Mortensson selv var rundt 17, og helt i startfasen av sin egen musikalske utforskning. Det føltes som et veldig stort øyeblikk. Å se at, yes, orkestrene er med i den samiske musikkverdenen også. Men, undrer vi, sånn apropos aktuelle debatter om avkolonisering av musikken, er det ikke samtidig visse rammer som ligger i det vestlige orkesterets besetning og strukturer, rent musikalsk sett?

– Jeg føler joiken står så sterkt i seg sjøl. Den har sin klang, sin melodiføring og sin farge. I og med at den står så sterkt, vil den også tåle å være en del av alle andre ulike klangverdener, som for eksempel et orkester. På «Johtelohke» har du den «gå gåh gå»-delen [vokaliserer joikepartiet mot slutten av låta]. Der stemmer orkesteret også i: [vokaliserer en repeterende glissando-puls, lyden av trinnløst toneskifte]. Den der lyden finner du jo i gamle joikearkiver, og Daniel har på en måte oversatt den til orkesterspråket. Det er et av de artigste øyeblikkene jeg vet om i dette stykket, når treblåser og messing kommer inn med den der. Det er sånne grep som inviterer orkesteret inn i joikens verden.

På instrumentenes premisser, understreker Mortensson. Mens Musikkmagasinet noterer rekkefølgen, hvem som inviterer hvem. I kirka kvelden før takket Marja KORK, med ektefølt ærbødighet, for å bli med inn i hennes musikalske verden. Men innledningsvis ønsket hun også orkesteret megetsigende velkommen til Røros og til Saepmie. Og … en ting er å lytte til Daniel Herskedal spille. Men det får en helt annen dimensjon når man ser på Marja Mortensson mens hun lytter til Herskedal spille, idet en tostemt sirkelpustende tubasolo munner ut i en enkelt tone som gradvis utvides orkestralt fra celloen av. Så, når Mortensson reiser seg fra lyttepausen og stemmer i på den storslåtte tittellåten «Raajroe», ser man erfarne KORK-musikere på alle kanter som legger hodet på skakke, kniper igjen øynene et sekund og smiler bergtatt, skjelmsk. Mens koret stemmer i, og sametingspresidenten tar opp mobiltelefonen for å filme denne grande finalen.

Innimellom greies det ut, megetsigende, på åarjelsaemien og på norsk – og i den rekkefølgen. For eksempel om «Gaavalahke», lederreinen, som uttalt metafor for de som har gått foran i flokken. De som har kjempet og bevart språket, kulturen og identiteten. Det som er selve fundamentet, for mer enn bare dette verket.

Det får meg til å tenke på hvordan Marja Mortensson i april i år ble belønnet med Áillohaš-prisen. Det er den mest prestisjetunge musikkprisen i Saepmie, oppkalt etter poeten, bildekunstneren, forfatteren, aktivisten, komponisten og joikefornyeren som også er kjent som Nils Aslak Valkeapää (1943-2001). Han som i flere verk og formater omtalte eller sidestilte seg selv som eaidanas ealli, et like reindrifts-spesifikt nordsamisk uttrykk. I katalogen til fjorårets store retrospektive utstilling på Henie Onstad Kunstsenter ble det oversatt til majoritetsnorsk som dyret som holder seg borte fra resten av flokken.

Der har man to vidt forskjellige syn på kunstnerens rolle i sine samfunn. Eaidanas ealli, som vandrer på utsida av flokken, eller gaavalahke, lederreinen i front. Hvilken av disse to, om noen, identifiserer Marja Mortensson seg med i sin kunstnerrolle?

– På et vis går jeg i takt med raajroe, jeg er definitivt en del av flokken. Og jeg vet ikke om jeg kjenner meg så på utsida. Men på et annet vis gjør jeg jo et dypdykk inn i min egen tradisjon, som jeg ikke alltid kjenner så godt til, jeg heller. Det er mange ting som ikke har vært prata om enda. Ting som forsvinner med den eldre generasjonen. Sånn har det kanskje alltid vært, at ting forsvinner litt etter litt etter hvert. Men den iveren etter å vite og å kunne ting, den er en enorm drivkraft. Å grave, kjenne at dette vil jeg vite mer om, hvorfor er det ingen som har fortalt om det her?

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production