At det er en iboende og signifikant diskrepans mellom hvordan man opplever handling beskrevet i en bok (hvor man både bestemmer tempo og danner sine egne bilder) og hvordan handlingen i en film eller tv-serie oppleves (når valgene allerede er tatt, av andre), er et velkjent fenomen. Og en snublesten av dimensjoner for bemerkelsesverdig mange filmskapere. I og med at problemet dukker opp såpass ofte og i så mange forskjellige situasjoner, skulle en tro at regissører og manusforfattere etter hvert ville finne bedre måter å løse det på.